Hovedinnhold

Teateranmeldelse «En tjener for to herrer»: Rykk og napp

<p>NY KOMEDIE: «En tjener for to herrer» hadde premiere på Oslo Nye Teater onsdag. Av VGs anmelder får forestillingen en firer på terningen.</p>

NY KOMEDIE: «En tjener for to herrer» hadde premiere på Oslo Nye Teater onsdag. Av VGs anmelder får forestillingen en firer på terningen.

Foto: Gisle Bjørneby / Oslo Nye Teater
Oslo Nye satser kassa på klassisk komedie i høst. Det går sånn passe, og mye i rykk og napp.

Denne saken handler om:

OSLO NYE TEATER: «En tjener for to herrer». Av Richard Bean. Oversatt av Bjarte Hjelmeland.

Regi: Kim Haugen

Musikalsk ansvarlig: Hans Einar Apelland

Scenografi og kostymer : Milja Salovaara

Med: Bjarte Hjelmeland, Nils Vogt, Siren Jørgensen, Petter Vermeli, Ingvild Holthe Bygdnes, Henriette Faye-Schjøll, Trond Høvik, Sindre Postholm, Elias Holmen Sørensen, Karl Sundby, Kari-Ann Grønsund, Per Skjølsvik med flere.

«En tjener for to herrer» er opprinnelig en nesten tre hundre år gammel komedie ført i pennen av italienske Carlo Goldoni. Briten Richard Allen ga stykket en skikkelig make over i 2011, og sørget for en publikumshit på Londons teaterscene. I Bjarte Hjelmelands oversettelse og Kim Haugens regi er stykket blitt grei skuring, men uten den gjennomgående energien som får deg helt frem på setet.

Handlingen er så banal at den nesten ikke trenger å gjenfortelles. En sulten ung mann, Frank Hansmark spilt av Bjarte Hjelmeland, roter seg inn i rollen som tjener for to herrer og havner dermed midt opp i en intrikat forvikling av sjalusi, drapsanklager og utpressing. Handlingen i den norske oppsetningen er pussig nok lagt til Sandefjord anno 1963, men tidskoloritten er grundig ivaretatt ved hjelp av kostymer og scenografi. Handlingen skrider tablåaktig frem, de fleste komiske poenger blir varslet god tid i forveien, og i tråd med sjangerens krav blir de gjerne gjentatt tre ganger.

En viktig tilførelse til stykket er det såkalte shiffle-bandet, egentlig er det vel mer snakk om rockabilly, som med ujevne mellomrom bryter opp stykket med musikk fra den gang da. Det er morsomt og underholdende nok, men hva dette egentlig har med handlingen å gjøre er det vanskelig å få øye på.

Men det piffer i hvert fall opp stemningen i en forestilling som til tider blir trukket ned i tempo av en litt for ordrik tekst og noen langtrukne scener.

Egentlig tar det ikke skikkelig fyr før vi kommer til den rene slapsticken og den helt forenklede forviklingskomedien. Men da er det til gjengjeld inn og ut av dører, ramling ned trapper og klabb og babb så det holder i lange baner.

Bjarte Hjelmeland bærer det meste av oppsetningen på sikkert og drevent vis, overbevisende hektisk og med en umiddelbar publikumskontakt som mange av hans kolleger kan misunne ham. Skuespillerprestasjonene for øvrig er ujevne, det blir mye og litt stivbeint rollemarkering fra det rikholdige ensemblet på scenen. Men Petter Vermeli er ytterst overbevisende som den glætte pappagutten Sivert Stabell, Henriette Faye-Schjøll har masse sjarm i rollen som Laila og unge Sindre Postholm løser elegant rollen som desorientert oldning.

Regissør Kim Haugen har også ansvaret for Riksteatrets forviklingskomedie «Kollaps i kulissene», som hadde première i våres. Det er en mye strammere og mer medrivende forestilling enn høstens komedie på Oslo Nye.

«En tjener for to herrer» tilfører lite eller ingenting til den norske teaterscenen anno 2017, og når det sceniske resultatet sett under ett bare er sånn passe, må resultatet bli en litt skuffende firer.

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Har du en mening om denne artikkelen? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Rampelys

Se neste 5 fra Rampelys