Hovedinnhold

Teateranmeldelse: «Edda»

Rocka ferd mot Ragnarok

<p>TOR PÅ TUR: Frode Winther  som Tor, en mann som handler før han tenker. Foto: LESLEY LESLIE-SPINKS</p>

TOR PÅ TUR: Frode Winther  som Tor, en mann som handler før han tenker. Foto: LESLEY LESLIE-SPINKS

Møtet med de norrøne guder er en happening av lyd, lys, farger og forvirring.

Denne saken handler om:

«Kjendisene» fra vår norrøne mytologi, Odin, Tor, Loke, Frigg, Frøya, Heimdal - med flere - boltrer seg på scenen med en attitude som erfarne glamrockere eller sirkusartister. Enkeltscener er morsomme, men skaper likevel sprik i sammenhengen.

DET NORSKE TEATRET

«Edda»

Tekster av Jon Fosse

Regi, scenografi, lysdesign: Robert Wilson

Musikk: Arvo Pärt, CocoRosie

Kostymedesign: Jacques Reynaud

Masker: Manu Halligan

Med: Henrik Rafaelsen, Gjertrud Jynge, Sigve Bøe, Frode Winther, Eivin Nilsen Salthe, Marianne Krogh, Paul Ottar Haga, Joachim Rafaelsen, Ola G. Furuseth, Renate Reinsve, Tiril Heide-Steen, Jon Bleiklie Devik, Unn Vibeke Hoel

Referansene til ymse tiders populærkultur er synlig, i blant befinner vi oss i western-land, i blant i stumfilmens verden, og andre ganger i svært karikerte tegneserie-land, før vi ender i en symboltung, men samlet og vakker slutt.

Regissøren selv, Robert Wilson har selv ikonisk status , med sine monumentale oppsetninger. Han har i årevis vært rangert i verdenstoppen med sitt avantgardistiske teater- og opera-syn. I 2005 skapte han en Peer Gynt forestilling på Det Norske Teatret som det fremdeles går gjetord om.

Wilson bruker teksten som verktøy til å skape et kreativt alternativ med tablåer av skulpturell og nøye koreografert karakter, der bruken av lys, masker og musikk er ment for tilskuernes sanser.

I hans tolkning  av Jon Fosses sceniske versjon av «Edda», er teksten svært nedstrippa. Han har tatt gudene ned fra en alvorstynget pidestall og flyttet dem inn i en rocka verden der deres hor, svik, krangling og macho-attitude passer godt inn.

For å poengtere dette bruker han flittig musikken til CocoRosie, som spenner mellom rock, pop, ballader og hip hop. Fremførelsen foregår på engelsk, bruddet med «rollen» er åpenbar, men fungerer i blant som et påtatt tilskudd.

På en frodig og frekk måte spilles det på maskuline og feminine sider hos de ulike guder. Det er ganske artig å se barske Tor (Frode Winther)med hammeren briske seg rundt med kvinnestemme.

Søsknene Frøy og Frøya (Ola G. Furuseth og Renate Reinsve) har en fascinerende eleganse med David Bowies androgyne tilsnitt. Og duoen Tiril Heide-Steen og Jon Bleiklie Devik er riktig rampete som jotnene Gygra og Hyme.

Wilson leker seg friskt med mytene og har fokusert på enkelte sentrale hendelser fra Edda. En av dem er brodermordet, det som skaper uro og turbulens mellom jotner og guder; mordet på Balder - planlagt av den slu Loke. Fortellingen er gjenskapt i et visuelt og koregrafisk tablå med kraft.

Tors triks for å få tilbake hammeren Mjølner gjøres til en Country & Western affære som all sin munterhet til tross grenser til det fjollete.

Robert Wilsons teatrale verden er unektelig fascinerende, en visuell fantasi. Men møtet med guder, jotner, Midgarsormen og Fenrisulven bærer en god stund preg av lett underholdning fremfor en fortelling som biter.

Først i sluttfasen får forestillingen kraft og makt som viser den dramatiske ferden mot ragnarok, og en stille, vakker slutt med spådom om en ny verden som skal gjenoppstå. Slik den norrøne myologien hevder.

Borghild Maaland

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Har du en mening om denne artikkelen? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Rampelys

Se neste 5 fra Rampelys