Hovedinnhold

En samfunnsfiende?

«Manhunt 2»

Sterke krefter lyktes i å få det ultravoldelige spillet «Manhunt 2» bannlyst i fjor sommer. Men gleden ble kortvarig, nå er spillet her.

Denne saken handler om:

Jeg har fått med meg at enkelte ser på Wii som en ren barne- og familiekonsoll. En spillverden hvor fugler kvitrer og hundevalper titter på deg med store, lekne øyne.

Og selv om spill som «Resident Evil 4: Wii Edition» og «No More Heroes» utvetydig motsier dette, kan jeg forstå inntrykket. Det familievennlige imaget er tross alt noe Nintendo selger selv i sine reklamefilmer, hvor datteren i huset koser seg glugg i hjel foran TVen sammen med sin artige bestemor.

Nå er det derimot på tide å kaste alle forutintatte meninger om Nintendos populære spillkonsoll til sjøs. Med «Manhunt 2» har vi fått et av tidenes mest brutale og gufne spill.

Og spillets forhistorie burde være godt kjent for de fleste. «Manhunt 2» ble først bannlyst i Storbritannia, så i USA. Etter mye frem og tilbake - omtrent ett og et halvt år senere - er altså spillet til slutt klar for salg i norske spillbutikker fra i dag.

Du styrer forskeren Daniel Lamb, som har blitt sperret inne i et tungt bevoktet sykehus for domfelte med sinnssykdommer. Under et strømbrudd rømmer Lamb, og jakten på å nøste opp i hans hukommelsestap begynner.

Foto: ROCKSTAR
Foto: ROCKSTAR

Han får hjelp av psykopaten Leo Kasper, som egger Lamb til å utføre de mest groteske likvideringene av vakter og denslags du kan forestille deg. Plastposer, stikksager, penner og brekkjern er bare noen av våpnene Lamb kjører inn i sine ofre.

Og det er ikke selvforsvar det er snakk om. Hele spillbarheten i «Manhunt 2» er basert på at Lamb skal snike seg rundt, gjemme seg i skyggene og angripe fiender bakfra, før de oppdager ham. Selve voldshandlingen er inndelt i tre grader - jo lengre du holder inne en knapp, jo mer brutale blir voldshandlingene, og jo større sjanse er det for at Lamb blir oppdaget.

Men det handler ikke om flombelyst, nærgående og grafisk vold. Når Lamb gjør seg klar til å drepe, blir grafikken på skjermen forstyrret av hakking og støy, og selve drapshandlingene blir mer antydet enn finstudert. Her vil jeg si filmer som «Saw»-serien er langt mer dvelende i sine voldsskildringer.

I steden ligger det ubehagelige i de kvalmende lydene våpnene lager når de brukes på virtuelle menneskekropper, det er ikke vanskelig å skjønne hva som foregår for å si det sånn. «Manhunt 2» har dessuten en dødsens alvorlig tone som fjerner spillet langt vekk fra «moro-volden» du finner i mer lystbetonte actionfilmer og -spill.

Foto: ROCKSTAR
Foto: ROCKSTAR


Ikke minst får voldshandlingene en ekstra dimensjon ved at du må bevege Wii-kontrollerne på bestemte måter for at Lamb skal gjennomføre drapene. Det er unektelig en noe bisarr opplevelse å bruke Wii-kontrollerne som stikk-, slag- og kuttevåpen med et mentalt minne av tennisracketer og bowlingkuler på netthinnen.

VGTV:Brekkjern-gameplay
VGTV:Telefonledning-gameplay

Da jeg anmeldte «Manhunt» i 2003 kunne jeg kanskje fremstå litt som en moralens ridder, innholdet ble for sterkt for meg. Men det var først og fremst svake snikemekanikker og ensformighet jeg reagerte på, en noe laber spillbarhet fikk spillet til å fremstå som en spekulativ provokasjon.

«Manhunt 2» er derimot et mye sterkere spill. Spillbarheten er kraftig forbedret, historien er mye bedre og ikke minst er også motivasjonen til Lamb og deg som spiller langt mer gjennomtenkt denne gangen.

Særlig historien, som jeg ikke har tenkt til å avsløre her, får spillet til å bli en interessant opplevelse. Det er ubehagelig, javisst, men ved å synke ned i et personlig helvete som dette treffer «Manhunt 2» en nerve du finner i filmer som «Angel Heart» og «Audition» (forøvrig to av mine favorittfilmer).

Foto: ROCKSTAR
Foto: ROCKSTAR


Som i det første «Manhunt»-spillet, er parallellen til det berømte Milgram-eksperimentet i 1961 både åpenbar og uhyre interessant. I eksperimentet forsket psykologen Stanley Milgram på hvor langt vanlige mennesker var villige til å gå når de får ordre fra en autoritær person, og det er mye det samme som skjer her.

Det blir en slags meta-opplevelse når Lamb får ordre fra Kasper og du får ordre fra spillet om å utføre kvalmende voldshandlinger. Vi befinner oss definitivt i spillverdenens mest bortgjemte og skyggelagte områder her, men «Manhunt 2» gir disse områdene livets rett i mye, mye større grad enn mer plump, idiotisk provokasjon som for eksempel «Postal»-spillene.

For det er kanskje spørsmålene man stiller seg selv mens man spiller som hever opplevelsen til et nivå like over den stumpe volden. Spørsmål som «er dette virkelig underholdning?» og «bør jeg føle tilfredsstillelse av å få til denne perfekte likvideringen?» gir «Manhunt 2» en grad av selvrefleksjon som ikke er spesielt vanlig i spill.

Som i Milgram-eksperimentet, forsøker Rockstar kanskje her å si noe om menneskehetens kapasitet for ondskap ved å relatere det til en spesifikk person - deg selv.

RUNE FJELD OLSEN

PS: «Manhunt 2» er ute på Wii, PS2 og PSP, og det er Wii-versjonen som er testet. Jeg vil også få understreke, dersom det mot formodning skulle være noen tvil, at det er snakk om et spill for godt voksne.


Manhunt 2
Plattform: Wii PS2 PSP
Genre: Action
Alder: 18+
Utvikler: Rockstar
Utgiver: Rockstar Games
Utgivelse: 07.11.08

Si din mening!

Eksterne lenker:
Infoside



Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Har du en mening om denne artikkelen? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Spill

Se neste 5 fra Spill