Hovedinnhold

Brutalt møkkaspill

«Manhunt»

«Grand Theft Auto III»-skaperne forsøker å sjokkere igjen. Og det lykkes de med. Til de grader.

Denne saken handler om:

Hva mener du? Diskuter!

Spilleren styrer den dødsdømte fangen James Earl Cash, som blir «reddet» fra sin egen henrettelse av snuff-filmprodusenten Lionel Starkweather. Han slipper Cash løs i en by rigget med overvåkingskameraer, og hvor morderiske gjenger patruljerer gatene og parkene. Hensikten er å filme det som skjer, og selge resultatet.

Oppgaven Cash får er simpelthen å drepe eller bli drept.

Oppgaven du får som spiller, er å velge hvor groteske henrettelsene skal være.

Plastpose

Hele tiden oppmuntret av Starkweathers kommentarer, som «Go on, finish him!» og «He wants to die!».

Våpnene Cash bruker, fra plastpose til pianostreng og machete, gjør mer skade jo lengre du holder inne henrettelsesknappen. I det øyeblikket du slipper knappen, går bildet over til et kornete overvåkingskamera som viser deg konsekvensen av det du har gjort. I detalj.

Ganske voldelig, altså, og definitivt ikke av typen «gla'vold». Humoren og satiren fra «Grand Theft Auto»-serien er borte. Alt du får servert, fra den klamme stemningen til de skitne miljøene og det eggende lydbildet, er skreddersydd for å gjøre deg så utilpass som mulig.
Ganske voldelig, altså, og definitivt ikke av typen «gla'vold». Humoren og satiren fra «Grand Theft Auto»-serien er borte. Alt du får servert, fra den klamme stemningen til de skitne miljøene og det eggende lydbildet, er skreddersydd for å gjøre deg så utilpass som mulig.
Til tider spennende, javisst, men jevnt over et repeterende, klønete og lite variert spill med ensformig spillbarhet og idiotisk kunstig intelligens hos fiendene.

Og hva gjenstår da? I bunn og grunn bare en oppsminket mordsimulator.

For sterkt

For noen vil den gufne innpakningen være selve årsaken til at de liker spillet, men for meg ble det for sterkt, og etter hvert også for dårlig. Den eneste progresjonen i spillbarheten er faktisk en økende vanskelighetsgrad og våpnene Cash får tilgang til. Nye måter å drepe på, altså, resten er stort sett bare gjentakelser.

Eller for å si det på en annen måte: Det du møter i «Manhunt» kunne faktisk ha fungert svært bra som en liten del av en større spillpakke. Et timelangt oppdrag i et spill som egentlig handlet om noe annet, og vips - innovativt og tankevekkende. Men her dras idéen ut over 15-20 timer, hvilket er 14-19 timer for lenge for de fleste.

«Manhunt» kan forsåvidt være interessant, både når det gjelder spørsmålene man stiller seg selv (vil jeg egentlig spille dette? Og i så fall, hvorfor?), og når det gjelder en mer offentlig debatt. Den overbyggende tematikken har mye til felles med boken «American Psycho», en bok det var umulig å forholde seg likegyldig til etter å ha lest den. Det blir mange spennende diskusjoner av sånt.

Meningsløst

Men uansett hvor interessant «Manhunt» er, synes jeg det er meningsløst å bruke 600 kroner på et spill som dette. Det har kommet mange, mange glimrende spill i høst som fortjener pengene dine før du vurderer «Manhunt».

Du vet - fantastiske spill med enorm variasjon og storslagne opplevelser. Spill som gjør deg glad, og som du kan kose deg med sammen med vennene dine.

Spill som ikke gir deg en ekkel klump i magen.

RUNE FJELD OLSEN

PS: Spillet jeg gikk løs på etter «Manhunt», var - av alle ting - «Jul i Skomakergata». Kontrastene kan være relativt store som spillanmelder!

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Har du en mening om denne artikkelen? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Spill

Se neste 5 fra Spill