Hovedinnhold

VG kårer: Her er årets beste norske album

ALBUM-TOPPEN: Hans Petter Gundersen i The Last Hurrah!!, Ane Brun og Stein Torleif Bjella har laget norges tre beste album i år, ifølge VG. Foto: Frode Hansen, Espen Braata, Krister Sørbø.
ALBUM-TOPPEN: Hans Petter Gundersen i The Last Hurrah!!, Ane Brun og Stein Torleif Bjella har laget norges tre beste album i år, ifølge VG. Foto: Frode Hansen, Espen Braata, Krister Sørbø.
(VG Nett) The Last Hurrah!! har laget årets beste norske album, ifølge VGs musikkredaksjon.

1. The Last Hurrah!! - «Spiritual Non-Believers»

Les stort intervju med Hans Petter Gundersen i dagens papirutgave av VG eller VG+ på iPad!

Hør låtene nederst i saken med musicnodes!

Popularitet skal i utgangspunktet ikke være et kriterium når kritikere slår sine hoder sammen for å lage årsbestelister. Likevel er det vanskelig å unngå at plater som har gjort seg godt synlige i kulturlandskapet blir dominerende - det er jo ofte en sammenheng mellom kvalitet og gjennomslagskraft.

Enig eller uenig i listen? Si din mening i kommentarfeltet!

«Spiritual Non-Believers» fikk på sin side en rekke strålende anmeldelser da den kom ut, men har etter vår mening likevel ikke fått oppmerksomheten den fortjener. Dette må dog ikke misforstås i retning av at denne førsteplassen er en trøstepremie. Platen er vår suverene norske favoritt fra året vi snart legger bak oss.

Les også: Her er årets beste norske låter 

Den er prangende original og helt usannsynlig vakker. At albumet springer ut av opphavsmannens alvorlige livskrise er vanskelig å begripe, så livsbejaende og euforisk som det låter. Det sier noe om potensialet som ligger i denne kunstformen.

VGs anmelder skrev i mars: «Rockfans vil kjenne igjen den perkusive, både keltisk-, indisk- og afrikanskklingende lyden fra Jimmy Page og Motorpsycho.» Albumet håndterer også country, psykedelia og folkpop med mesterlig fingerspissfølelse, og den jazzskolerte vokalisten Heidi «Goodbye» Torsvik må også få en raus andel av blomsterbuketten.

Storverkfølelsen gjennomsyrer hele utgivelsen, fra det gåtefulle omslaget til den gullkantede lyden. Det er til HP Gundersens evige ære at dette forholdsvis komplekse verket er lekende lett å komme inn i - og dønn umulig å komme ut av.

2. Ane Brun - «It All Starts With One»

Hvert nye studioalbum fra Brun er nå for begivenhet å regne. Hennes prosjekt forbindes like mye med kreativ rastløshet som artistisk selvsikkerhet.

Den amerikanskklingende singer/songwrtierstilen hennes legges her resolutt bort til fordel for et uttrykk som trekker veksler på europeisk cabaret, med piano, trommer og stillhet som bærende elementer bak de monumentalt gripende sangprestasjonene.

Den nærmest konfronterende minimalismen forhindrer ikke at platen blir en bestselger i begge hjemlandene hennes samtidig - en historisk bragd.

3. Stein Torleif Bjella - «Vonde visu»

I 2011 er Bjella suveren ener innen faget norskspråklig visesang. Da snakker vi «visu» med et uttrykk som tilfredsstiller både rockens krav til driv, countryens hang til drama og popens behov for iørefallende melodier.

Og vi snakker om tekster med brodd, fulle av søkende, usikre og ensomme skikkelser, formidlet via en røst like sår og unnskyldende som den er hjertevarm og inderlig. En talsmann for fortapte menn, javisst, men Åls nye superstjerne er med dette definitivt allemannseie. Se opp for Spellemann-rush.

4. Lars Vaular - «Du betyr meg»

I sommer så det ut til at Vaular ville gå i en klassisk felle. Hitfrieriene «Fett» og «Blås» signaliserte at oppfølgeren til fjorårets VG-favoritt ville følge samme stilsprikende oppskrift med mindre hell.

Singlene kom imidlertid ikke med på «Du betyr meg», som i stedet er en kompromissløs plate hvor kongen av bergensrap formidler mørke budskap - ofte vittige, ofte viktige - over et bredt spekter av lyd som likevel henger i hop. Det var mye snakk om «det nye alvoret» i høst, og så bra som dette kunne dét altså låte.

5. Montée - «Rendition Of You»

Debutplaten «Isle Of Now» fra 2009 ble elsket av anmeldere, P3 og vinylfantaster, men ignorert av de fleste andre. Så fikk bandet likevel Spellemannpris for den, og derfra bygde Montée opp et momentum som kulminerte i dette særdeles lite vanskelige andrealbumet.

Mindre afro- og funkorientert enn forgjengeren, med tyngre vekt på synth og smektende pop, kjølig lyd og varme sanger. «Internasjonalt» ville man sagt i gamle dager, men et viktig poeng er at Norges beste popband i 2011 låter genuint europeisk.

6. Marit Larsen - «Spark»

Larsens tredje har fått kritikk for at folkpoplyden av henne og produsent Kåre Vestrheim er i overkant gjenkjennelig nå. Vi skal ikke dementere den her, men på en smule avstand lar innvendingene seg ignorere.

Isolert sett er «Spark» nemlig en praktplate, betydelig skarpere enn hva førstesingelen «Coming Home» signaliserer. Salte drops som «What If» og «Last Night» og bittersøte karameller som «Have You Ever» og «Me And The Highway» er soleklart «best of»-materiale, og «Spark» har subtile modningstrekk vi nok vil se mer til ved neste korsvei.

7. Fjorden Baby! - «Se deg rundt i rommet»

Den nye bergensbølgens antatt sprøeste gjeng punkterte effektivt sin egen hypeballong med en demolydende debut. Som for å understreke trassigheten leverte de i år omtrent nøyaktig det som var forventet av dem:

En heksegryte av nevrotisk, narkotisk rock og livstrett urban pop, med tydelige røtter i Roxy Music og Magazine så vel som den britiske indierockens dansete storhetstider på åtti- og nittitallet - sjeldne referanser for norskspråklig musikk, en særegenhet som hever bandets og albumets verdi ytterligere.

8. Sondre Lerche - «Sondre Lerche»

Vi hadde jo egentlig mistet tålmodigheten med Sondre Lerche. Kritiker- og publikumsfavoritten fra ti år tilbake fikk stadig lunknere kritikk her hjemme, og med albumet «Heartbeat Radio» (2009) var det farvel fra platekjøperne også. Så dukker han plutselig opp med et album der det meste stemmer.

Det låter slik Lerche alltid har gjort, med de samme forbildene - McCartney, Costello, McAloon, Bacharach. Forskjellen er at Lerche nå er moden nok til å bære de voksne referansene på sine spinkle skuldre.

9. Finn Coren - «Mitt hjerte - dikt av Jens Bjørneboe»

Hver gang Finn Coren plukker frem en av sine yndlingsforfattere for tonesetting, bør alle spisse ører. Coren har tidligere gjort det samme med bravur rundt dikt av både William Blake og William Butler Yeats, men hans reelle storverk er den monumentale hyllesten til Olav H. Hauge, «I draumar fær du», fra 2008. Inntil nå.

For sannelig gjentar ikke Finn Coren stormesterskapet sitt med diktene til Jens Bjørneboe. «Mitt hjerte» er en hviskesyngende, melodisk triumf - nervedirrende og kraftfull - akkurat som Bjørneboes dikt.

10. Rumble In Rhodos - «Signs Of Fervent Devotion»

I åtte år har Thomas Bratlie stått på en scene og kaldkvalt mikrofonen med en morders intensitet i stemmebåndene i front av Follos fineste, Rumble In Rhodos, men det er først på bandets tredje plate, «Signs Of Fervent Devotion», at han og bandet slår ut i fullt flor.

Det gjør de ved å trenge ut av emocore-undergrunnen og spise litt Mars Volta-prog til frokost. Samtidig kan de godt sluke søte pop-linjer til middag, men de mister aldri nerven og den fremadrettede, dynamiske energien her. Faktisk gløder de nok til å lyssette hele Oslofjordområdet.

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Har du en mening om denne artikkelen? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Musikk

Se neste 5 fra Musikk