Hovedinnhold

Konsertanmeldelse: Iron Maiden

Rustfritt jern og metal

<p>HOLDER KOKEN: Bruce Dickinson, vokalist i Iron Maiden. Foto: KLAUDIA LECH</p>

HOLDER KOKEN: Bruce Dickinson, vokalist i Iron Maiden. Foto: KLAUDIA LECH

  • Send en melding til
I sitt 41. år som band er Iron Maiden fremdeles vanvittig vitale.

Denne saken handler om:

KONSERT: Iron Maiden

STED: Telenor Arena

PUBLIKUM: ca. 20 000

AKTUELT ALBUM: «The Book Of Souls»

Scenerigget er relativt enkelt. Noen flammekastere og noe pappmasjé som skal se ut som ruiner fra maya-sivilisasjonen, i to etasjer, to etter forholdene små videoskjermer og noen monitorer som bassist Steve Harris kan sette beinet på.

Resten besørger seg selv. I hvert fall når man har Bruce Dickinson som vokalist.

Les også: Får ros av Erna Solberg – gir kjeft tilbake

Ikke til forkleinelse for de tre gitaristene, som alle er aktive og eminente (spesielt Janick Gers er en djevel til å danse med gitaren sin).

Men man tar seg i å tenke at det på ingen måte er tilfeldig at bandets stadig pågående renessanse startet da Dickinson ble med på laget igjen, etter noen års pause, på slutten av nittitallet.

<p>BASSLEGENDE: Steve Harris. Foto: KLAUDIA LECH</p>

BASSLEGENDE: Steve Harris. Foto: KLAUDIA LECH

Fyren, som i kraft av å være jetpilot har flydd dem hit selv, er et funn av frontmann.

Den skarpe, fleksible stemmen hans kommer dessuten godt med i åpningsnummeret «If Eternity Should Fail», som lider under ussel lyd (det er noe med Telenor Arena og «bunn» – mye bass og trommer – som sjelden fungerer bra).

Den skal heldigvis bli bedre.

Fikk du med deg? Paul McCartney sørger over bandmedlem

Det må være inspirerende for dem å kunne bygge turneen sin rundt nytt, godt (og langt!) materiale. Fjorårets «The Book Of Souls» kan utmerket vel sies å være en av de beste platene deres.

Men også det gamle bygger opp under denne rundens klare progmetal-slagside: Dette er i overveiende grad de lange låters aften, gjennomsnittet må være syv minutter minst.

En anledning for de tre strengemesterne til å vise frem evnene sine, og spille både lange soloer og plenty med doble gitarharmonier (sistnevnte er noe de lærte av så vel Thin Lizzy som Wishbone Ash).

Se flere bilder fra konserten her:

(anmeldelsen fortsetter under bildegalleriet)

Sang nummer to, «Speed Of Light», er også fersk – men relativt kort. Den første gamle, «Children Of The Damned», begynner å galoppere midtveis, slik Iron Maiden-låter har en tendens til å gjøre: Rytmisk sett er de et av de første hardrockbandene som låter eksplisitt europeiske.

«Tears Of A Clown», tilegnet Robin Williams, er også ny, og i og for seg kveldens svakeste komposisjon. «The Red And The Black», derimot, forsvarer en plass blant bandets aller ypperste episke ekskursjoner. Den überprog’ete gitaronanien mot slutten er sublim.

«The Trooper» er et bevis på at de kan gjøre kort og konsist. Dickinson veiver med flagg i andre etasje. Han fremfører mektige «Powerslave» fra bak en sånn lateksmaske som britiske politikere gjerne har på seg idet en fotograf fra tabloidpressen kommer inn, og karrieren deres er over.

Han jobber beinhardt med de høye tonene i «The Book Of Souls», som fremføres etter «Death Or Glory» (nesten ufattelig at de ikke har skrevet en låt med den tittelen før nå), og klarer nesten alle sammen.

Bandmaskoten Eddie kommer ut for å skape seg mot slutten, med en bitteliten øks i hånden. Han spiller luftgitar og ter seg generelt komisk, inntil Dickinson sliter hjertet ut av ham.

Det er et stykke tullete teater de strengt tatt kunne ha klart seg uten, og som på mange måter svekker det musikalske crescendoet. Men OK. Det er en del av ritualet.

«Hallowed Be Thy Name»: Bruce med galge rundt halsen, veivende teatralt med armene. «Fear Of The Dark» nærmer seg farlig selvparodien i tekst, men får kveldens mest rungende allsang.

Kontakten mellom scene og sal er formidabel. Ren kjærlighet.

«Iron Maiden» – sangen – er en punklåt, samme hvor mye Steve Harris bedyrer at han avskyr sjangeren. «The Number Of The Beast» er på sin side en av metalens definitive øyeblikk – «I’m coming back/I will return/I’ll posess your body and make Norway fucking burn!», hyler Bruce, mens et oppblåsbart Eddie-hode gir seg til kjenne bak Nicko McBrains trommesett.

«Vi er veldige heldige som har dere», sier vokalisten – rørende – før «Blood Brothers», som dediseres til ofrene på Batlacan og i Orlando. Den er full av enkle ord, som er blitt fryktelig vektige i disse kjipe tider.

«Vi kommer tilbake», lover vokalisten etter avsluttende «Wasted Years». Slik ser det ut, og det får vi håpe.

De 20.000 i salen kommer sikkert tilbake de også, hvis de kan. For dette var en varm og sympatisk familiefest av en hardrockkonsert.

MORTEN STÅLE NILSEN

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Har du en mening om denne artikkelen? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Musikk

Se neste 5 fra Musikk