Hovedinnhold

Plateanmeldelse: Kendrick Lamar – «DAMN.»

<p>STOR RAPPER: Kendrick Lamar, her avbildet på Coachella-festivalen i California sist helg. Foto: AFP</p>

STOR RAPPER: Kendrick Lamar, her avbildet på Coachella-festivalen i California sist helg. Foto: AFP

  • Send en melding til
Milde messias.

Denne saken handler om:

ALBUM: HIP HOP

Kendrick Lamar

«DAMN.»

(Top Dawg/Aftermath/Universal)

I tiden av hedonistisk, minimalistisk og gjerne mumlete rapmusikk, er det ikke rart at Kendrick Lamar har fått rollen som en slags messias for meningsbærende rapmusikk.

Altså, det er rappere der ute som lager heftigere «bangere», fomidler følelser mer fengende, og i hvert fall viser en mer beundringsverdig beherskelse i valg av samarbeidspartnere. Hvem kan glemme flausene med Maroon 5, Sia og Robin Thicke?

Les også: 50 Cent slo kvinnelig fan på konsert

Men det rike og religiøst forankrede tekstuniverset til Kendricks fjerde offisielle fullengder, gjør det lett å tilgi ham for tidligere synder.

Det er heftige greier. På «DAMN.» lar Kung Fu Kenny kanskje messias-stempelet gå litt vel til hodet på seg, men han forsvarer det med å fylle seg med Gud fremfor materialisme.

Han bejubler aggressivt sin svarte herkomst på «DNA.», breier seg på «HUMBLE.» og er utleverende på «FEAR.» Tenåringstankene i andreverset på sistnevnte låt er et av platens største hjertet-i-halsen-øyeblikk.

«I’ll probably die trying to diffuse two homies arguing/I’ll probably die ’cause that’s what you do when you’re seventeen».

<p>GUTTEN I RØYKEN: Kendrick Lamar. Foto: AP</p>

GUTTEN I RØYKEN: Kendrick Lamar. Foto: AP

Melodiske godbiter som «GOD.», «FEEL.» gjør jobben som honning for øret. Og selv om den lå godt an til å havne i flause-katalogen, er U2-gjestingen på fine «XXX» ganske harmløs. Og sistesporet, «DUCKWORTH.» er rå historiefortelling og et herlig gjenhør av 9th Wonders småsure basslinjer og snertent komprimerte skarptrommer.

Nedtur med Rihanna

På «LOYALTY.» den dristige samplingen av Bruno Mars’ «24K Magic», er den nasale rappingen noe demotiverende – og den Rihanna-gjestede låten er sammen med «PRIDE.», albumets eneste nedturer.

Det er ingen sonisk rød tråd som det var i en den jazzglaserte politiske knyttneven, «To Pimp A Butterfly».

Det som egentlig binder låtene sammen er ropene til den legendariske DJ-en Kid Capri, de bibelske referansene og Kendrick Engebretsen-typografien.

På tross av at de fleste låtene er innom fingrene til Bekon (det nye navnet til Danny Keyz) og Sounwave, spriker lydlandskapet i alle retninger. Det går fra Memphis til neo-soul, fra trap til boom-bap og til og med litt vindskeiv bossanova. Sånn sett minner «DAMN.» mer om Kendricks frenetiske debutplate, «Section.80», enn hans mer gjennomtenkte fullengdere.

Og det er jaggu godt å høre ham impulsiv igjen.

BESTE LÅT: «DUCKWORTH.»

SANDEEP SINGH

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Har du en mening om denne artikkelen? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Musikk

Se neste 5 fra Musikk