Hovedinnhold

Høylytte hverdagshelter

Foto: Helge Mikalsen
Foto: Helge Mikalsen
Foo Fighters må være verdens «vanligste» arenarockband.

Denne saken handler om:

Foo Fighters
Telenor Arena
Publikum: Ca. 22 000 (fullt)
Aktuell CD: «Wasting Light»

«Hei. Jeg heter Dave. Hvorfor er vi blitt så store? Hvem vet. Hvem bryr seg».

Spørsmålet gitaristen, vokalisten og komponisten Dave Grohl stiller seg selv og oss i forkant av det femte nummeret, «Learn To Fly» (fremdeles en av Foo-sangene det er umulig å krangle med), er både interessant og betimelig. For Foo Fighters er i sannhet en nesten utstudert ueksepsjonell gjeng til svære arenarockere å være. De mangler helt den arrogansen og narsissismen som så ofte utgjør selve kjernen i folk vi ser på som «stjerner».

Trommeslageren Taylor Hawkins spiller som en mer disiplinert utgave av Animal i «The Muppet Show», og ser ut som det han er: En godartet stein «surfer dude». Grohls egen «utstråling» hviler i stor grad på at han en gang i tiden spilte i et band, Nirvana, sammen med den tragiske, dypt magnetiske Kurt Cobain. Han er den sympatiske, smått barnslige 42 år gamle småbarnsfaren i nabohuset, en sånn fyr som liker på ta en øl når han mekker på gressklipperen og har et eget gutterom i kjelleren.

Det Foo Fighters mangler av karisma og originalitet, tar de igjen i energi og attakk. Det er en svakhet ved bandet at dette attakket så sjelden varieres eller eksploderes. Grohl er høyt og lavt, hodet hans er nesten aldri i ro; Hawkins aner ikke hva det innebærer å spille mykere enn maksimalt hardt absolutt hele tiden. Foo Fighters-låter begynner i hundre og blir der til de er over. På den annen side: Når vi en sjelden gang fallbys et soloparti, for eksempel, eller et «allsangøyeblikk», er det som regel musikalsk sett helt uinteressant.

Solofremførelsene av «Wheels» litt over midtveis i konserten, var i så måte en velkommen overraskelse. For når han er i hjørnet som komponist, og det er Grohl alltid et par ganger per album, er det ingen tvil om at han har et varmt, kjærlig øre for fin pop og klebrige melodier.

At han offisielt er «rockens hyggeligste mann» og at bandet hans har auraen til en gjeng glade gjennomsnittsrabagaster på guttetur (litt ekstra glade for at de til alt overmål tjener fett på hobbyen sin) innebærer, selv i de mer traurige øyeblikkene, at det er bøttevis med sjarm å skue der oppe på scenen. Humøret steg da også - snarere enn sank - da lydanlegget i noen korte sekunder sa takk for seg i «The Who-versjonen» av Mose Allisons «Young Man Blues» og «All My Life».

Selv etter 15 år er det fortsatt litt for mye kneippbrød i konsertmatpakken deres. Låter som er lyd snarere enn melodi, fattige på dynamikk og dybde. Spesielt den siste halvtimen bød imidlertid på fabelaktig - og fabelaktig høylytt - musikk å hoppe opp og ned på stedet hvil til.

Bandet sparte oss endog for det gamle showbiz-falsumet det er å spille «ekstranummer». Foo Fighters, sportsarenaenes rockende «regular Joe»'er, spilte til de hadde spilt seg tilfredse, og ferdig med det.

MORTEN STÅLE NILSEN

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Har du en mening om denne artikkelen? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Musikk

Se neste 5 fra Musikk