Hovedinnhold

- Jenter gir meg energi

SØRLANDET (VG) - Selvsagt kan man beundre kroppen til en kvinne uten at det er å øve vold mot hennes vesen, sier Morten Harket like før han smiler til serveringsdamen som blidt bærer indrefileten helt inn i kroken på Lyngrillen i Fiane.iane.iane.
Hun forsøker å begrense et større smil og rødmer kledelig mens hun løper for å hente det bestikket vi glemte å ta med fra boksen ved kassaapparatet.
Hun forsøker å begrense et større smil og rødmer kledelig mens hun løper for å hente det bestikket vi glemte å ta med fra boksen ved kassaapparatet.



Han myser gjennom de smale brillene. Vi er på vei til hytta hans på Sørlandet - en praktfull eiendom, men et ujålete sted uten innlagt vann og strøm.

Ulikt forventningene til popstjernen, men i absolutt harmoni med fyren som de nærmeste dagene begrenser morgenstellet til to håndfuller vann i det idoliserte ansiktet og forteller om skjellsettende hendelser som har forrykket hele hans tilværelse.

Morten Harket er en mann fylt av nysgjerrighet og lidenskap - en balansekunstner i konstant kamp mellom kaos og kontroll.

Han kan fremstå som en tungt verdikonservativ misjonær, men samtidig en visjonær idealist.

Og han er i evig mangel på tid.

- Vi må ha speltbrød! utbryter Morten inn i frontruta på Mercedesen.

Han har ikke spist hvete og poteter siden innspillingen av videoen til «Summer Moved On» for snart fire år siden, fordi det stjeler energi og gjør ham dorsk og langsom.

Anne Mette baker brød basert på speltmel i stedet for hvete og Morten forklarer hvordan deigen heves kald over natta og må være så våt at den helles i former for at brødet skal bli optimalt.

- Med all respekt for Fedon Lindberg - Anne Mette danker ut brødet hans med flere desimaler.

Vi har allerede hentet en av hans sveitsiske espressomaskiner hjemme hos foreldrene slik at Morten kan drive baristakunst med energi fra bensinaggregat «for å skape små øyeblikk».

- Tro meg; det er verdt det, sier han og ringer Anne Mette som sender to nybakte brød med Ekspressgods fra Oslo til Kristiansand slik at vi har til frokost i morgen.

- Du kan velge om du vil ha kroppen og mulighetene til en 25-åring i 25 år til. Minst. Det gjelder hodet også.

Du er nødt til å stimulere knotten - være våken og leken. Bare det avgjør hvorvidt du forblir ungdommelig i vesenet, sier han.

- Se på en 40-åring som plutselig blir stupforelska. En forelskelse sparker i gang så mye i systemet: Alt smaker bedre, lukter bedre, du ser klarere - alt i deg våkner opp, man blir spretten og leken.

- Nå snakker du av erfaring?

- Ja, for så vidt, men det er fakta. Og det betyr jo bare at det finnes veier til å stimulere kroppen og hodet.

For snart fem år siden gikk det rykter om at han krasjet på denne samme veien til Sørlandet med Lene Nystrøm bakpå motorsykkelen. De skal ha hatt en intens og heftig kjærlighetsaffære.

Nå er det mer enn fire år siden han traff Anne Mette Undlien, en søt og naturlig Raufoss-jente med friidrettsbakgrunn som tar del i alle Mortens gleder og luner.

- De fire årene oppleves ikke som lenge siden, smiler han.

Morten kaller seg en landstryker og humrer over betegnelsen. Han veksler fra nærmest reaksjonær konservatisme til opprørsk anarkisme i argumentasjon over alt fra norsk fremmedfrykt og krigen i Irak til copyright-problemet i platebransjen.

- Bush og Blair har tatt en stor moralsk risiko, men jeg tror de har gjort det eneste rette. Krigen var sannsynligvis ikke til å unngå, den ville ha kommet før eller senere, sier Morten. Han mener Norge mangler rom for reelle debatter om viktige, men upopulære problemstillinger.

- Det er mange prosesser jeg ikke tar fordi jeg ikke orker det som skal til for å komme noen vei. I Norge har vi for lengst sluttet å diskutere abortsaken ordentlig. Det samme gjelder EU, flyktningpolitikk, genmanipulering - og kjønnspolitikk.

- Hvor står du i abortsaken da?

- Jeg observerer at samfunnet har valgt å avstå fra problemstillingen ved å si at «dette er et ansvar som kvinnen må ta alene». Det er dratt som konklusjon i forsøk på å løse en sak som ikke lar seg løse. Det blir kalt kvinnens rett, men jeg leser kvinnens ansvar i det.

- Du er prinsipiell motstander av abort?

- Jeg kan ikke se at vi kan gi oss selv rett til å ta liv på den måten. Jeg forstår ikke hvordan man kan la være å skille mellom kvinnens kropp og et helt nytt individs legeme.

Hva blir historiens dom over et samfunn som aksepterer at vi i et slikt omfang tar livet av våre ufødte?

Vinden driver tåken inn over skjærgården, men solen vinner første runde. Han halvveis ligger i stolen med ryggen til sjøen og lyset skaper et ikonisk konturbilde mot vindusglasset.

Morten presiserer at det ikke er kvinnene, men samfunnets ansvar og menns adferd han angriper. Han er forundret over det han mener er mangel på reell kjønnsrolledebatt i dette landet.

- 90 prosent av alle karrierekvinner bærer en sorg i seg fordi de også vil noe annet, mener han.

- Mann og kvinne er veldig forskjellige og representerer et rikt spekter i fellesskap. Vi er likeverdige, men kommer aldri til å være like. Naturligvis skal kvinner og menn ha lik lønn for likt arbeid, like muligheter og samme rettigheter. Men i dag tør vi ikke snakke om forskjellene som annet enn et politisk problem.

Vi tør ikke snakke om at kvinnen responderer på styrken hos en mann og griper anledningene til å underkaste seg mannen i visse sammenhenger.

Problemet for kvinner, tror jeg, er å finne en mann som de ikke går utenpå sjøl.

- Hva slags menn tror du kvinner egentlig vil ha, da?

- En fyr som er vill nok til at de ikke helt klarer å fange ham - samtidig som han innerst inne er snill. Han må ha mot nok til å lytte til seg sjøl - og derav ha handlekraft.

Det jenter ikke trenger, er enda et barn å stelle.

Vi kjørte bil i fem timer helt uten en tone musikk, uten et ord på radio. Morten hører sjelden musikk når han ikke jobber med den. Aller minst sin egen. Men han liker Coldplay og har merket seg Eva Cassidy og Jeff Buckley.

- De er vokalister som treffer meg, som er kommet lenger enn jeg har. De stimulerer meg.

I hytta finnes det ikke engang CD-spiller, men på et bord ligger Gert Nygårdshaugs «Mengele Zoo» som han leser for annen gang, og en paperback av «Forføreren», som også Morten Harket har kjøpt, men som heller ikke han er blitt ferdig med.

Ved siden av et litografi fra en kunstnervenn henger det klassiske kitchportrettet av den gamle sjømannen med pipa. Det fulgte med hytta.

Vi fyrer med rå bjørk i peisen og smaker konjakk på «anbefaling» fra Mortens healer.

Det er en mann han kan være i kontakt med flere ganger om dagen og som han ofte spøker om, men som han åpenbart forholder seg seriøst til.

- Jeg tror vår egentlige eksistens er av åndelig karakter, at det er den fysiske verden vi bør sette spørsmålstegn ved, sier han.

Den siste timen har han klimpret nye låter på kassegitaren. Varsomt og vakkert har stemmen fylt sørlandsnatta mellom samtaler om livet og kjærligheten.

Det var konsekvensene av en skjellsettende forelskelse som gjorde Morten Harket til låtskriver.

Men opptakten til forandringene begynte med en helt konkret opplevelse på gigantiske Maracana stadion i Rio de Janeiro i 1991.

Han sto ytterst på den digre scenen og så utover 194000 mennesker - et folkehav som var kommet ene og alene for å høre a-ha.

For å se Morten Harket.

- Jeg ble forbannet på meg sjøl, sier han.

- Jeg så utover folkemengden og hadde flashback på alle milepæler vi hadde passert siden vi startet. Jeg kjente på hvordan jeg fortsatt ikke kunne slippe kreftene løs.

Jeg sa til meg sjøl: «Flott, Morten, nå har dere greid å samle nesten 200000 på én kveld - det eneste de ber om er at du åpner kanalen og gir alt av deg sjøl. Hva er det som holder deg igjen nå? Hva er det som skal til før du slipper deg løs?»

-Alt dette tenkte du mens du sto på scenen og sang til dem?

- Ja. De merket nok ingenting - det var et bra show. Men jeg hadde ikke lært å gi ordentlig av meg sjøl ennå, forklarer han.

- Det rare er at jeg først i etterkant plutselig skjønte at folk faktisk hadde krav på at jeg virkelig var popstjerne. Jeg hadde hele tiden trodd at man ikke skal ta seg selv så høytidelig. Men jeg tok meg sjøl for høytidelig ved ikke å akseptere at jeg hadde den rollen, sier Morten.

Det var begynnelsen på en prosess som varte i halvannet år og som formet ham både som menneske og popstjerne.

- Jeg begynte å slippe kontrollen. Jeg sluttet å fange opp noe som falt, sluttet å forhindre ting i å falle fra hverandre. Jeg bare lot ting og prosesser skje uten å blande meg inn.

- Til og med ditt eget ekteskap?

- Det var ikke sånn at jeg ved denne opplevelsen slapp taket i ekteskapet, men jeg lot ting være seg selv uten å prøve å kontrollere det. Jeg var nødt til å stole på at det som var av genuin verdi, ville tåle en sånn prosess og bli stående igjen uansett, forklarer han og utbryter:

- Det var mye nakent ubehag forbundet med det. Men det var for meg en nødvendig renselse for å få kontakt med et slags grunnfjell i meg.

Vi trekker nattens friske luft i mørket på brygga da han forteller om hvordan han fjetret så Paul og Magne på scenen på Asker gymnas og tenkte at «det eneste de mangler, er meg».

Noen år tidligere var han daglig blitt banket opp av andre gutter på Heggedal som om det var et slags akseptert lokalt ritual.

- Det var et helvete, rett og slett. Jeg hatet skolen. Jeg hadde voldsomme dagdrømmer om å bli sterkere enn alle. Jeg skulle bli verdens sterkeste mann, så sterk at de aldri hadde sett maken.

- På mange måter ble du det?

- Kanskje. Da jeg var 17 år, visste jeg tross alt at jeg kom til å bli verdensstjerne. Det var ikke noe jeg trodde, men noe jeg skjønte.

Jeg gikk rundt og feiret det i mitt stille sinn.

Datteren Tomine ringer og har ikke lyst til å gå på balletten i dag. Pappa sier at det er greit og foreslår andre ting hun kan gjøre. Når tiåringen legger på, snakker Morten om ansvaret for barna etter skilsmissen.

- Vi har bare to valg som foreldre: å ha et godt forhold sammen, eller å ha et godt forhold fra hverandre.

- Hadde du ingen motforestillinger mot å få flere barn med en ny kvinne, selv om du hadde tre fra før?

- Det var riktig og viktig både for Anne Mette og meg å få barn. Men jeg var nesten uforberedt på hvilken virkning det har på meg selv - hvor plutselig barnet lyser opp som en uendelig verdi og hvor stor plass jeg har til det i tillegg til de andre barna.

I et rom hjemme hos Morten er det fire store akvarier knyttet sammen i et datastyrt nettverk. Korallene og fiskene er muligens en slags naturlig forfølgelse av den altoppslukende interessen for sommerfugler og orkideer i barndommen.

Nå ser han både sørgekåpe, admiral og svalestjert ved hytta. Og det skal visstnok vokse orkideer på øyene.

Leiligheten han bor i bærer preg av liv - av mennesker i bevegelse, av kreativitet, skaperkraft og barn. Den kaotiske siden av ham har åpenbart gjennomslag.

- Jeg er ikke perfeksjonist. Hjemme hos meg ser det jo ut som ei røys, ler han.

- Men Anne Mette har skapt et hjem ut av et senter for ekspedisjoner og utvikling av prototyper.

Arbeidsleiligheten på Grünerløkka er likevel helt motsatt - stringent designet i fullstendig bevissthet om hver minste detalj.

Den fremstår nærmest som et kunstverk.

Det er her han lager ny musikk. Til seg selv og til a-ha.

- Potensialet i a-ha er fortsatt større enn vi har fått vist, mener Morten.

- Vi bomma på mange måter: Det spriket veldig mellom vår musikalske identitet og det imaget vi fikk. Jeg så jo også ut som en haug på scenen - og gjør det fremdeles.

Vi øvde ikke på noe, vi gjorde ingenting for å definere hvem vi var utad. Det skjedde på kjøkkenet fem minutter før. Så kunne vi også registrere at vi etter hvert bare ble intervjuet av reinspikka fjortisblader.

- Kan a-ha noen gang leve opp til sitt potensial?

- Måten vi har jobbet sammen på de to siste albumene viser at det går an. Men jeg er ikke sikker på om jeg kan svare ja.

I dag har vi behov for å følge opp våre private og personlige ting. Vi har alle sammen familie og vil ikke forsake den for det bandet kan være. Det er andre premisser enn da vi var noen og tyve.

- Du høres ut som om vi kan ha hørt a-has siste album?

- Det er i så fall ikke første gang. Men vi trenger å vite at bandet ikke er en fast installert greie som vi skal fylle. Det er som et kjærlighetsforhold: Det må tåle usikkerhet og skjørhet for å kunne ha styrke.

- Hvor mye kontakt har du, Paul og Magne når dere ikke jobber sammen?

- Veldig lite - fordi det er så intenst når vi er i den samme båten. Det forandrer likevel ikke hva vi føler og mener om hverandre.

- Vil du si dere er mer kolleger enn brødre?

- Brødrebeskrivelsen treffer nok mye riktigere på meg.

- Så hvis det virkelig gjaldt hadde du ofret en arm for de gutta?

- Jeg gjør jo det hele tiden.Morten HarketMorten HarketMorten HarketVi tør ikke snakke om at kvinnen responderer på styrken hos en mann.

DIV>

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Har du en mening om denne artikkelen? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Musikk

Se neste 5 fra Musikk