IMPONERTE: Legenden Burt Bacharach imponerte i Oslo tirsdag kveld. Foto: Trond Solberg/VG

Mesternes mester

Majestetisk klassikerparade da Burt Bacharach (85) inntok Folketeateret.

ARTIKKELEN ER OVER SEKS ÅR GAMMEL

Burt Bacharach
Folketeateret, Oslo
Publikum: Ca. 1000
Aktuelt album: «At This Time»
Terningkast: 6

Foto:


Sjekk her 'a:

«Don't Make Me Over», «Walk On By», «This Guy's In Love With You», «I Say A Little Prayer», «Trains And Boats And Planes», «Wishin' and Hopin'», «(There's) Always Something There To Remind Me», «One Less Bell To Answer», «I'll Never Fall In Love Again», «Only Love Can Break A Heart», «Do You Know The Way To San José».

Dette er sangene Burt Bacaharch brenner av allerede i løpet av det innledende potpurriet.

Det er nesten galskap.

Men det er atskillig mer der det kom fra.

Applausen er til dels stående allerede idet han går på scenen til «What The World Needs Now Is Love».

Han har sort dressjakke med gullknapper, sorte jeans, rosa skjorte og - alt for komforten - hvite joggesko.

Kjærligheten fra publikum - det er rimelig nok mange musikere og komponister her i kveld - er overveldende. Den er også gjensidig.

«I'm very glad to be here, OK?», sier geniet i den første av de mange, varme monologene han skal begunstige oss med.

Det er det lille «OK?»'et som gjør at det føles så genuint.

Bacharach spiller mykt på det sorte flygelet, og dirigerer bandet med små knips og subtile håndbevegelser.

Han har med seg tre vokalister. Donna Taylor, den beste av dem, tar seg av det mest soulfulle materialet. Josie James det mer elegante. John Paganos har noe musikalprektig ved seg. Han får likevel flotte ting ut av «God Give Me Strength».

Gullet fortsetter å renne. Sangene han skrev sammen med den eminente tekstforfatteren Hal David er en helt sentral del av lydsporet til etterkrigstidens nye middelklasse. Den handler om drømmene, håpene og sorgene deres. Virkelige, voksne ting. David skrev om skilsmisser mens The Beatles fortsatt sang om å holde hender.

Han reiser seg mellom settene, håndhilser på publikum, smiler. «Anyone Who Had A Heart», med sin hjerteskjærende finale. «I Just Don't Know What To Do With Myself». En medley med fire tidlige slagere. «Make It Easy On Yourself», «Close To You», «That's What Friends Are For».

Avdelingen med hits fra filmer er en triumf. «The Look Of Love», «Arthur's Theme».

Han synger selv to av sine mest magnifikke komposisjoner:

«Alfie» og «A House Is Not A Home». I sin tid sunget av ekstremt kraftfulle vokalister, henholdsvis Cilla Black og musen Dionne Warwick. Bacharachs egen ustø, men svært betagende stemme avdekker helt nye nyanser i dem. Folk sitter som tente lys.

De tre nye sangene han spiller, er også de flotte. Helt til sist tar han «Raindrops Keep Fallin' On My Head» én gang til, stående ved flygelet.

Jeg har sjelden sett og hørt noe mer grasiøst. Det var en ære og en utsøkt nytelse å få lov til å overvære det.

MORTEN STÅLE NILSEN

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder