TRIUMFERER FRA BUNNEN: Nick Cave. Foto: PLAYGROUND
TRIUMFERER FRA BUNNEN: Nick Cave. Foto: PLAYGROUND

Plateanmeldelse: Nick Cave & The Bad Seeds – «Skeleton Tree»

MUSIKK

Sorgens kapittel.

Publisert:

ALBUM: ROCK

Nick Cave & The Bad Seeds

«Skeleton Tree»

(Bad Seed Ltd/Playground)

Sorg, savn, undergang, død og ikke minst skjebne er en tydelig og nesten ufravikelig tråd i Nick Caves kunst.

Livet, hevder australieren, er blymørkt, vondt og dystert. Selvsagt har han rett.

Men de fleste av oss velger å ignorere det, og fokusere på å koste på oss et par-tre smil i løpet av døgnet.

Muligens fordi vi like gjerne føler at Cave lider for oss, som en slags blanding av weltschmerz og en populærkulturell Jesus.

Ikke bare metaforisk og poetisk, men rent privat og personlig har Cave tatt for seg de dunkleste delene av livet og gjort dem til noe større enn seg selv. Mest opp i dagen i «The Boatman’s Call» (1997), som blant annet tok for seg bruddet med PJ Harvey.

Smerten og traumet som ligger i bunnen av hans 16. album er derimot så ubegripelig, uhåndterlig og ufattelig at det nesten ikke er til å holde ut.

Uhyggelig

Den ene av Caves femtenårige tvillingsønner falt i fjor ned et bratt stup utenfor hjemstedet i Brighton og døde. Angivelig etter å ha testet LSD.

Les også: – Han var vår vakre, glade og kjærlige gutt

En grusomhet som ikke skal skje, umulig å virkelig forstå om man ikke har opplevd noen lignende selv. Og selv kanskje ikke da.

Nå skal man ikke legge for mye i tilfeldige sammenhenger, men det blir ekstra uhyggelig når man funderer over at tittelen på Caves andrealbum, «The Firstborn Is Dead» (1985), ikke bare er en gammeltestamentlig henvisning, men primært en referanse til Elvis Presleys dødfødte tvillingbror.

For det er mye skjebne i overgangen mellom Caves musikk og liv. Forrige album, håpefulle «Push The SkyAway» (2013), var fullt av lys. Det er lite slikt her.

Likevel er ikke «Skeleton Tree» lyden av bunnløs sorg og anger.

Det er ingen virkelig forbannelse og bunnløse skrik, slik for eksempel Neil Young's «Tonight's The Night» (1975) roper mot mørket og miserén.

Det er i stedet noe meditativt fordypende, mentalt søkende og forsiktig improviserende over helheten. Som om man googler seg frem til svar ingen egentlig vil finne.

Så du denne? Besøkte stedet der sønnen døde

Ingen av låtene forholder seg særlig til tradisjonelle strukturer med vers/refreng/vers. Åpningslåten «Jesus Alone» er alene i å antyde direktekoblinger til ulykken, men lagnaden bak preger lytteopplevelsen.

Rensende

Den virkelige styrken er at det kan lyttes til som en generell klagesang. Her skrives fra det absolutte nullpunktet man kan være som menneske.

«Nothing really matters» klager 58-åringen, og gir den utslitte Metallica-frasen friske tårer.

Det skrangler og det knirker. Det dykkes ned i et elektronisk lydmørke Cave ikke har vært innom tidligere. Den underlige «Anthrocene» er for eksempel mer en oppvisning i lyd, loop og motstand, med Cave syngemessende oppå.

Samtidig er det noe rensende og nullstillende over reisen som foretas i de snaue 40 minuttene «Skeleton Tree» varer. Noe også det svarte omslaget med DOS-grønne tekster antyder.

Fremtidshåpet vokser sakte fram, men kommer ikke virkelig til syne før nest siste låt: Overjordiske «Distant Sky», en vár og engleklingende duett med den danske sopranen Else Torp (som for øvrig sang et Arvo Pärt-verk på CD-samlingen Nick Cave satte sammen for musikkmagasinet Mojo i 2014.).

Den manes så saktmodig og stillfarent framover, det er som om den nesten ikke puster rundt avslutningen.

Den avsluttende tittellåten strekker seg mot et oppløftende og insisterende «and it's all right now».

Men «Skeleton Tree» er mye mer enn greit. Det er et sterkt personlig dokument dynket i musikalsk smerte, gjort om til noe allmenngyldig, minimalistisk og voldsomt.

BESTE LÅT: «Distant Sky»

TOR MARTIN BØE

Her kan du lese mer om