OVERRASKER: Plutselig kommer Dumdum Boys med ny plate i morgen. Fra venstre: Sola Jonsen, Prepple Houmb, Kjartan Kristiansen og Aslak Dørum. Foto: Agnete Brun

Plateanmeldelse: Dumdum Boys - «Armer og bein»

Nostalgic hvit. Overraskende begeistrende og retro-melankolsk dumdumming.

ARTIKKELEN ER OVER ETT ÅR GAMMEL
VG:s terninger viser 4 prikker

ALBUM: ROCK
Dumdum Boys
«Armer og Bein»
(Oh yeah!)

«Alt som skjer har skjedd før» er de siste ordene på denne plutselige Dumdum-utgivelsen. Og med det plasserer trønderne både seg selv og disse ti låtene i sitt riktige stjernetegn.

Kvartettens ellevte studioalbum beveger seg i en usedvanlig, til dem å være, perfeksjonert tilbakeskuende zenbalanse mellom denne setningen og «hei, ikke gjør noen brå bevegelser» på åpningslåten. For ikke å glemme «tåler du en runde til?» midtveis.

«Armer og bein» er ikke et viktig album i noen som helst sin diskografi. Men det er et riktig album i Dumdum Boys sin. «Torden i det fjerne», den like plutselige singelen som ble lansert for snart et år siden prøvde å tøyse med Trump og Kim i en ganske gøyal video. Den har også den fremdeles fin-hverdagslige linjen «de fleste ulykker skjer i hjemmet».

Hjemlighet er et gjennomgående konsept her. Eller mer presist: Trygghet.
Sammen med produsent Yngve Sætre for ørtende gang (han var for øvrig bare tekniker sist). Denne gangen med Martin Horntveth som ekstra støttekontakt.
Rettfram poprock med noen av Kjartan Kristiansens mest konsekvent glødende riff siden, tja, «Pstereo» (1990). Albumet føles i alle fall som en mellomting av tiden pre-Sætre (som begynte som produsent på «Transit» og alt de har gjort siden. Spisse riff som ikke gjør annet enn å kopiere sine tidligere bedrifter, «Supernova» høres ut som Smashing Pumpkins anno «1979», et plutselig nær-disco øyeblikk (som ligner akkurat nok på Andreas Johnsons 1999-låt «Glorious»).

Og så, til slutt, den nydelige tvillingbroren til «Tusen etasjer høi», «Tilgi oss aldri». En svevende og akustisk dreven, melankolsk vidunderlig sak.

Det er mye «jeg»; «jeg er en enkel sjel», «jeg vil henge her med deg» og «du har så mange venner jeg ikke kjenner», «det er ikke det at jeg ikke bryr meg». Det er tekstvrier som bare kunne vært kvernet ut av denne gjengen. Ingen av dem kommer til å forandre livet til noen. Det gjør ingenting.

Rockens muligheter til å framføres live her til lands har effektivt krympet de siste ukene. Som et slags overtydelig tidsbilde på at dette kanskje er noe overmodent, i alle fall i de mellomstore og små formatene.

Dumdum Boys trenger ikke forholde seg til dette. Men det er noe med klangen av dem i 2018 som hadde passet perfekt på en betraktelig mindre scene enn de ganske uoversiktlige og voldsomme sådanne kvartetten fyller de gangene de spiller live for tiden.

I motsetning til mye av det andre ujevne og direkte elendige materialet som disse aldrende karene har gitt ut de siste femten årene er «Armer og bein» usedvanlig inspirert og – faktisk – inspirerende.

BESTE LÅT: «Tilgi oss aldri»

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder