EN ELEGANTIER: Den tidligere One Direction-helten Harry Styles får tommelen opp av VGs anmelder for sin nye plate. Foto: Isabel Infantes / PA Wire

Plateanmeldelse: Harry Styles – «Fine Line»: Strømlinjeformet moro

Elegant, funky og tidvis «eksperimentell» pop som godt kunne tøyd grensene ytterligere.

VG:s terninger viser 4 prikker

Harry Styles: «Fine Line»

(Columbia/Sony)

Det begynner å bli temmelig anstrengende å skulle mobilisere så altfor mye agg mot Harry Styles (25) og hans musikalske univers.

To og et halvt år har passert siden One Direction-sangeren solodebuterte med sitt selvtitulerte album, der et sunt Bowie- og Beatles-oppheng fant sitt utløp i et knippe overraskende fine poprock-låter som like gjerne kunne vært gitt ut i 1972.

les også

Harry Styles takket nei til prinserolle

Flere momenter har gitt grunn til å spisse ørene ekstra i forkant av oppfølgeren «Fine Line». Det ene er opphavsmannens nesten pinlig tidstypiske beskrivelse av platen som «all about having sex and feeling sad». Interessant er også innrømmelsen om utstrakt bruk av psykedelika under innspillingen. Har Harry endelig funnet fram til sin indre mystiker?

les også

Liam Payne om tiden i One Direction: – Ble vant til å være beruset

De tre smakebitene som ble blitt sluppet i forkant av utgivelsen avkreftet langt på vei det siste – uten at de nødvendigvis skuffer av den grunn. Særlig frekke «Lights Up» skisserte en oppdatering av uttrykket, med et mer kontemporært lydbilde og en tyngre gjeld til r&b enn forgjengerens nokså melaninfattige uttrykk.

Den varme vestkystvibben ivaretas flott med åpneren «Golden» og strålende, nærmest vektløse «Canyon Moon», mens «Sunflower, Vol. 6» er overrislet med kantete indie-finesser.

Ikke alt funker like godt. «She» prøver å være et progsoul-epos, uten helt å forsvare sin drøyt seks minutter lange spilletid. «Falling» er en i beste fall ordinær ballade. Pinefullt blir det imidlertid først underveis i det avsluttende tittelsporet, der en vakker melodi herpes av en estetikk som helt uten blygsel er løftet direkte fra Bon Ivers verktøykasse.

les også

Styles snakker om Swift-romansen for aller første gang

På sett og vis er «Fine Line» et mindre egenartet album enn debuten. I 2019 er sjangeroverskridelse og indie-lefling tross alt regelen i mainstreamen, ikke unntaket.

Spørsmålet blir til syvende og sist: Er det noen hjemme under den fargesterke og boblende overflaten? Styles gir heller ikke denne gangen noe entydig svar. Spiller det egentlig noen rolle? I grunnen ikke.

BESTE LÅT: «Canyon Moon»

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder