UKOORDINERT KOORDINERT: Brockhampton på Øyafestivalen.
UKOORDINERT KOORDINERT: Brockhampton på Øyafestivalen. Foto: Odin Jæger / VG

Konsertanmeldelse Brockhampton, Øyafestivalen: Brokete gjeng

MUSIKK

Litt for mye boyband.

Publisert: Oppdatert: 09.08.18 12:13

Når bandet ditt har møttes på et Kanye West-forum burde man kanskje sjekke om man egentlig er våken. I LA-baserte Brockhamptons tilfelle er denne absurde tilblivelsen en del av mytologien som gjør dem ekstra underholdende, lenge før de har spyttet en eneste konsonant. Gjerne sammen med at de femten guttene flyttet sammen inspirert av filmen «The Social Network». Et ekstremt kreativt styrkende trekk; hittil har gjengen i begynnelsen av tjueårene klart tre album, en mikstape og 17 musikkvideoer på de få årene de har jobbet sammen.

Frontmann Kevin Abstract har «bare» med seg de fem andre vokalistene til Europa. Samtlige seks i hvite t-skjorter og svarte bukser. Joba skiller seg visuelt mest ut som en Vanilla Ice med bollesveis. De beveger seg i en hittil ukjent blanding av black box-teater og moderne dans. På ingen måte like morsomt som de til tider fantastiske musikkvideoene sine, og egentlig litt for monotont til at det kan holde en hel klokketime på Øyas nest største scene. De ber om en moshpit allerede etter åpneren «1998 Truman». De sier «Are You Okay, Norway» med autotune. Det er til tider hysterisk morsomt.

Matt Champion sliter med å komme gjennom miksen. Bearface sitt alene-øyeblikk med sologitar på «Summer» er akkurat så genialt malplassert som man kan forvente.  Brockhampton live er uansett en oppvisning i ekstremt ukoordinerte koordinerte bevegelser satt til noen av de morsomste og samtidig mest reflekterte tekstene som kan ropes ut over Tøyenparken en regnfylt onsdag.

Fraværet av den utkastede Ameer Vann gjør selvsagt at flere vers forsvinner. For eksempel «the black Tom Hanks»-linja på «Star». Det skulle da vitterlig bare mangle.

De fraserer fantastisk, og beveger seg lynkjapt mellom harde, frenetiske Outkast-linjer til plutselig boybandføleri. At de er «The greatest boyband in the motherfucking world» gjentar de nesten til det kjedsommelige. Spesielt siden linjen om at de er det største boybandet siden One Direction i avsluttende «Boogie» er smart nok til å få stå alene. Den er dessuten feil. De er det største boybandet siden «‘N Sync».
Det spørs hvor lenge akkurat dét er vittig.

Her kan du lese mer om