UNDER EN HØYERE HIMMEL: Jonathan Wilson fra North Carolina sikter høyt og treffer på sin tredje plate. Foto: Indie Distribution

Plateanmeldelse: Jonathan Wilson - «Fanfare»

Det føles ikke «retro» når sangene er så gode som de Jonathan Wilson (38) lager.

ARTIKKELEN ER OVER FEM ÅR GAMMEL

ALBUM: ROCK
Jonathan Wilson
«Fanfare»
(Bella Union/Indie)

6 av 6

For oss som ikke kan hjelpe for å «høre syner», venter det en bankett allerede i åpningskuttet.

Det innledes med gal latter à la «The Dark Side Of The Moon» (1973), glir over i Jackson Browne-piano, med analogsynth og gate-effekt på trommene, og fortsetter som en overdådig California-ouverture i stilen fra Beach Boy Dennis Wilsons feinschmeckerfavoritt «Pacific Ocean Blue» (1977), komplett med rusten vokal og tynn tekst.

Høres ut som nok en referansestinn rockplate, proklamerende sin gode smak, men på vei ingensteds, og det fort, når det gjelder kulturell betydning for sin samtid, jeg vet.

«Fanfare» er imidlertid noe mer. Den et storverk (80 minutter) stappet med ytterst potent musikk.

Den har Jerry Garcia-soloer med wah-wah, jazzete fløyte- og saksofonsoloer, spretten rock av Petty- og Dylan-skolen, uvanlig flotte country- og folkrockballader, en dæsj Neil Young («Illumination», for lik «Dangerbird», er platens ene mulige feiltrinn, selv om jeg ikke ville vært dens sløye coda foruten), treblåserfunk à la Zappa og Steely Dan.

Den har også en dæsj Eagles («Moses Pain») og - heh - 10CC («Future Vision»).

Den har David Crosby og Graham Nash overalt (de bidrar).

INSPIRERER OG BIDRAR: Graham Nash (t.v.) og David Crosby. Foto: Pa


Mest av alt har den Pink Floyd. Eksplisitt i «Lovestrong», der Wilson rapper temaet fra «Echoes» (1971), slik Andrew Lloyd Webber, den sjarlatanen, har gjort før ham. Men britenes dovent grandiose «groove» - det ørlite grann «forsinkede» spillet på tomtom'ene - gjennomsyrer platen.

Syttitallsnavn, alle disse. Men nesten ingenting føles «retro». Wilson er full av musikk som rent faktisk er ny, som ingen har hørt før.

Sangene tar gjerne nye vendinger midtveis. Det er alltid frydefulle, melodiske vendinger.

Og for en innspilling dette er! Hvert eneste instrument (Wilson trakterer mange av dem selv) er kjærlighetsfullt innspilt; lyden er fri for kompresjon, den har luft, den fyller rommet, den kan spilles høyt uten man blir sliten.

Undertegnede hadde visse problemer med Wilsons forrige, den av mange hyllede «Gentle Spirit» (2011). Den hadde teite hippietekster, veik sang og var for hardt bundet til én spesifikk epoke (Laurel Canyon i 1971).

Ordene er fortsatt komisk kosmiske. Alle andre svakheter er som blåst av banen.

BESTE LÅT: «Cecil Taylor»

MORTEN STÅLE NILSEN

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder