Konsertanmeldelse - Alice Cooper: Spøkelsestog fra 1970-tallet

Alice Cooper er rockens svar på Axels Tivoli. En utpreget billig opplevelse, men ikke uten en viss skral sjarm.

ARTIKKELEN ER OVER FEM ÅR GAMMEL

Odderøya Live, Kristiansand
Publikum: Ca. 10.000
Aktuelt album: «Welcome 2 My Nightmare»

Bandet ser ut som noe som ble sopt opp fra rennesteinen utenfor The Whiskey A Go Go på Sunset Strip i West Hollywood i 1987. Lær, nagler, ravnsvart hår og trange svarte jeans så langt øyet kan se. Tre gitarister, en av dem kvinnelig.

VG:s terninger viser 4 prikker

Jeg lurte lenge på bassisten også - det er ikke godt å si med disse glam-metaltypene - men fikk mistanken avkreftet da han kastet skinnvesten senere.

SE BILDESPESIAL: Cooper live på Odderøya

Cooper, i stripete bukser og Grev Dracula-kappe (det er fint å se en mann med kalosjer i 2014), kaster septeret sitt ut i publikum på tampen av åpningsnummeret «Hello Hooray». Det er neppe laget av den fineste mahogany. Alt i dette showet ser billig ut, som tatt rett fra en teaterforestilling på barneskolen. Halvparten av rekvisittene er trolig kjøpt på Nille, resten er konstruert av pappmasjé:

Han vifter med en korde med falske dollarsedler på i «Billion Dollar Babies» (jeg trodde først det var en flott støvbørste). Klamrer seg til en gigantisk hvit kaffekopp (!) i «Caffeine». I «Dirty Diamonds» hiver han plastperlehalsbånd ut til publikum. Han bommer, og perlene treffer høyre scenekant. Folk ler, men Alice tar seg neppe nær av det. Latteren setter seg fast i halsen idet bass- og trommesoloen rammer oss.

Mer: Han har en dolk og en flosshatt («Welcome To My Nightmare»). En skinnpisk. En «danserinne» kledd i «sexy» sykepleieruniform, som han til slutt prøver å kvele som en annen søster Ratched. En skolepike med ransel blir kidnappet av en Leatherface-type. Han kan umulig ha gjort stor skade, for piken er straks tilbake på scenen igjen.

DISKUTER: Var du på konserten? Si din mening i kommentarfeltet nederst.

Et rødflekket slakterforkle og en science fiction-attrapp kommer i tide til «Feed My Frankenstein», som også kan by på tidenes minst overbevisende forsvinningsnummer: Alice går inn i den, «fordufter» og kommer tilbake som en Frankenstein som mest av alt ser ut som et ualminnelig mislykket fugleskremsel. Til sist: Den «berømte» giljotinen, hvori Alice «halshugges». Illusjonen ødelegges noe av at det «avkappede» hodet ikke har noen likhet med Coopers i det hele tatt. De har ikke en gang tatt seg bryet med å tegne et ansikt på det, ser det ut til.

Alice Cooper er fortsatt teater. Men der han i første halvdel av 1970-tallet var den første «sjokkrockeren», og lagde genuint uhyggelige horrorshow for sprengkåte unggutter, er det i dag en type komedie han bedriver. Subsidiært en «Rock Of Ages»-spinoff for folk som synes at rocken aldri nådde høyere enn Mötley Crüe.

Han har bedre låter enn dem, og å se ham spille dem på scenen er langt artigere enn å høre på de møllspiste platene hans fra hine hårde dager. Han er «hårmetalens» sanne far, og en lattermild tur til banken er ham vel unt.

Alice er 66.

MORTEN STÅLE NILSEN

Alice Cooper - hjemmeside

Mer om

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder