Den siste sabbat

PÅ SCENEN: Black Sabbath-vokalist Ozzy Osbourne under en konsert i Budapest i Ungarn 1. juni. Foto: Balazs Mohai MTI, AP, NTB SCANPIX

Konsertanmeldelse: Black Sabbath

Det er utrolig å tenke på i dag at Ozzy «Prince Of Darkness»
Osbourne (67) en gang i tiden ble ansett som en seriøs trussel mot vestlig sivilisasjon og kristen moral.

Artikkelen er over tre år gammel

VG:s terninger viser 4 prikker

Black Sabbath

Tons Of Rock, Fredriksten festning, Halden

Publikum: Cirka 10 000

Aktuelt album: «13»

For vokalisten er verdens minst skremmende menneske der han lunter godmodig rundt på scenen på Fredriksten festning i Halden, lut i ryggen og med dvaskt klappende lanker. «We love you!», meddeler han støtt og stadig. Eller «God bless you».

«Let’s go fuckin’ crazy!», hviner han av og til, og hopper fem centimeter opp fra bakken, iført svarte, løstsittende pensjonistklær. Man frykter at han skal miste balansen når han prøver å få publikum med på armveivingsøvelser.

Han minner om onkelen i familieselskapet som alle vet er nokså koko, og som alltid forsyner seg vel mye av portvinen, men som aldri utgjør noen reell fare for noen, og som alle aksepterer og er glad i som den han er: En fin fyr, om enn eksentrisk og en smule «sliten».

På veien for siste gang: Virkelig slutt etter denne turneen

Kumpanene hans, bassisthelt Geezer Butler og riffmaestro Tony Iommi, er ikke langt fra å være like gode som de noen gang var. Butler spiller eminent stemningsfulle og noen ganger funky løp på bassen, Iommi ser stiv og strunk ut i helsvart kappe, med professorbriller på nesetippen, og pumper ut dusinvis uforglemmelige gitarriff.

Det kan argumenteres overbevisende for at Black Sabbath oppfant heavy metal. De to har ikke til hensikt å skusle bort arven.

Det har sikkert ikke Ozzy heller, og om sant skal sies har han alltid oppført seg som en rørebukk. Det er bare det at han er blitt enda mer rørete med årene – kanskje litt ekstra etter at kone og manager Sharooooon kastet ham ut nylig, og at han titt og ofte – «After Forever», «N.I.B» og «Iron Man» – synger så falskt at det går gjennom marg og bein.

Les også: Springsteen-turneen kraftig endret

Åpningslåten «Black Sabbath» vil for alltid være den mest illevarslende rocklåten jeg vet om, og regn- og tordeneffektene som innleder den blir understreket av det faktiske været: Det regner. Ikke helt sånn krise, men jevnt og trutt (det skal gi seg få minutter etter at bandet er gått av scenen). Den avleveres ellers akkurat så seigt og demonisk at det kan gå kaldt nedover ryggen på en.

«Fairies Wear Boots» – en sang om å være så stein at man «ser» fantasivesener, alver og den slags, men stusser mest over hvorfor de har støvler på beina – sitter godt nok, og i strålende «Into The Void» begynner Iommis gitarvegg å bli tett.

Vant i retten: «Stairway to Heaven» er IKKE plagiat

«Snowblind» handler også om knark, denne gang av den mer dekadente typen, og er et av de få tilfellene der vi hører noe særlig til keyboardisten Adam Wakeman. Sønn av Rick, som spilte med bandet på «Sabbath Bloody Sabbath» i 1973.

Apropos det: Settlisten lener seg tungt på de to første albumene deres, «Black Sabbath» og «Paranoid» (begge 1970). Nesten hele sistnevnte spilles.

Det går ut over det som jeg har bestemt at er den beste platen deres, «Master Of Reality» (1971), representert med tre, og ikke minst nevnte «Sabbath Bloody Sabbath» og «Sabotage» (1975). Vi får ingenting fra dem, enda de er minst like interessante – og mye mer snirklete – enn de fire første.

Dumt, synes nå jeg. På samme måte som jeg synes det er leit at originaltrommeslageren Bill Ward ikke har fått være med denne gangen heller (den siste, i følge forhåndsreklamen). Erstatteren hans, Tommy Clufetos, er flink som bare det. Men han slår. Ward svingte.

Og hva er egentlig meningen med at dyrebar konserttid kastes bort på at ikke-originalmedlemmet Clufetos får spille en lang trommesolo, kamuflert som «Rat Salad»? At de tre originalene skal få seg en sårt tiltrengt pause bak scenen? Sikkert. Men jeg ville mye heller hatt «Supernaut» eller «Hole In The Sky» i stedet.

Clufetos kopierer Wards særegne spill ned til siste skarptrommehvirvel i «War Pigs», som kommer før en trøtt «Behind The Wall Of Sleep». Butler stjeler «Hand Of Doom» med basspill som både er sofistikert og skummelt. Herrejemini som Black Sabbath kunne kunsten å lage deprimerende, desillusjonert hardrock!

Iommi redder ikke-klassikeren «Dirty Women» med to gnistrende gitarsoli. (Han er så til de grader hardrockens ypperste riffmaskin at et er lett å glemme hvor god han er til andre ting). Det rullende, bekmørke groovet i «Children Of The Grave» gjør musikken massiv på en måte som den for sjelden har vært i løpet av denne kvelden.

Les også: Ozzy tok «kvelertak» på restauranteier i Oslo

Som har vært absolutt trivelig, men i liten grad overkjørende. Og som fornuftig nok – og til forskjell fra konserten i Telenor Arena i 2013 – helt ignorerer bandets comebackalbum «13».

«You are the fuckin’ best!», hviner Ozzy til sist, etter «Paranoid».

Hehe. Takk for turen selv, gamle hedersullik!

NB: VG hadde alle planer om å bringe bilder fra det som er annonsert som Black Sabbaths siste konsert på norsk jord. En fotokontrakt, forelagt kort tid før bandet gikk på scenen, satte dessverre en stopper for det.

MORTEN STÅLE NILSEN

Les også

Mer om

  1. Musikkanmeldelse
  2. Ozzy Osbourne
  3. Festival

Flere artikler

  1. Ozzy Osbourne til Norge på sin siste turné

  2. Pluss content

    Okkultisme, kokainfly og drapsforsøk: Black Sabbath fyller 50 år

  3. Alice Cooper til VG: – Axl og AC/DC passer perfekt!

  4. Ozzy utsetter Europa-turné

  5. Ozzy Osbourne innlagt på sykehus

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder