DE FØRSTE GLANSDAGENE: Backstreet Girls, like før gjennombruddet i 1987. Fra venstre: Bjørn Müller, Petter Baarli, Bjørn Terje Baarli og Pål Kristensen.
DE FØRSTE GLANSDAGENE: Backstreet Girls, like før gjennombruddet i 1987. Fra venstre: Bjørn Müller, Petter Baarli, Bjørn Terje Baarli og Pål Kristensen. Foto:Per Borglund,VG

Backstreet Girls fyller 30 år og gir seg ikke: - Det er alltid ei ny låt

MUSIKK

Gitarhelten Petter Baarli har rocket land og strand rundt i
ett sett siden 1980-tallet, og har ingen planer om å nedlegge Backstreet Girls.

Publisert: Oppdatert: 24.10.14 14:12

– Jeg kan ikke noe annet! Det er alltid ei ny låt, sier Petter Baarli.

VG treffer ham tre dager før jubileumskonserten på Rockefeller fredag hvor 30 år i norsk rocks tjeneste skal feires. Baarli er det eneste medlemmet i bandet som har vært med hele veien fra den spede starten tidlig på 80-tallet. Baarli har vært med på opp- og nedturer. I 1988 ble bandet satset skikkelig på av plateselskapet. De skulle «breake» i utlandet, og ble sendt tre måneder til USA. Men ikke helt riktig by, mener Baarli i ettertid. De ble sendt til Austin, Texas.

– Vi burde dratt til New York eller Los Angeles. Austin var 20 år tilbake i tid vet du, slengbukser og hvite dresser. Skjegg og bart, fnyser Baarli og legger ut om de tre månedene .

– Første måneden hadde vi ingenting å gjøre. Vi bodde i en leilighet i det meksikanske strøket. «Bli kjent med byen», sa managementet. Med masse penger, hva gjør du da? Da går du på byen og har det moro.

– Andre måneden fikk vi øvingslokale, og tredje måneden gikk vi i studio. Vi burde ha spilt inn LP-en her, og så dratt til Los Angeles og pushet den. Vi ble anmeldt i Kerrang: Watch out for Backstreet Girls! Men, hadde vi slått an hadde vi vel enten vært daue eller stein rike nå! Og sikkert enda dummere enn vi er.

Sjekk Backstreet Girls' plasseringer på VG-lista!

Baarli er ikke mer enn 48 år gammel, men slenger helt tilforlatelig ut morsomme historier om for lengst avdøde rock’n’roll-legender. Petter har møtt de fleste. Han måtte for eksempel trøste en sliten DeeDee Ramone som var litt uheldig med hotellbookingen i Oslo.

– Han måtte bo på et kristent hotell! Han hang rundt halsen på meg: «Petter, I had to stay at the Christian hotel! No drink, no booze. Can’t even smoke in there!»

Tidligere, på 80-tallet turnerte han i Norge med beryktede Johnny Thunders fra New York Dolls, etter at denne hadde forhørt seg blant journalister om Petter var en gitarist verdt å prøve. Forespørselen kom på et noe spesielt tidspunkt.

– Et år etter at jeg møtte han første gang ringte det mens broren min og jeg hadde fest midt på dagen, i leiligheten på Linderud. Jeg var full som en dupp. «It’s Johnny!». «Johnny who?», svarte jeg. «It’s Johnny Thunders, grab a guitar and come down to Sardines! I'll pay your taxi fare!». Så da tok jeg taxi ned, og ble med på flere konserter i Norge.

Om det skulle være tvil om annet, rock’n’roll har vært livet til Baarli. I 1980 var hans skjebne beseglet.

– I 1980 så jeg Ramones, Sham 69, The Clash og AC/DC. Jeg var femten år. Blir du ikke påvirka da, så er du stokk dum.

Backstreet Girls har alltid vært tro mot boogierocken, og levd gjennom en drøss med trender. Aldri har det vært fristende å hoppe på noen av dem, verken grønsj eller Manchester-bølgen.

– Nei, det har alltid vært «vi mot verden». Jeg skjønner ikke poenget med å forandre det, når du likevel ender opp der du begynte – slik mange band gjør: «Nå spiller vi hele den fete LP-en vi solgte mest av!». Hva er vitsen med å gå hele runden rundt?

Bandet har hatt flere vokalister, og ikke alle historiene om hvordan de kom og forsvant egner seg på trykk. Nåværende vokalist Bjørn Müller har vært trofast siden 1986, men han var ute av bandet i årene 1991 til 1995.

– Hvorfor var Bjørn ute?

– Han digga grønsj og sånn. Ville være mer sånn. Mens vi spilte Chuck Berry-boogie. Vi utvikla oss ikke, vi innvikla oss. Men nå er ringen slutta igjen.

– Hvis du skal trekke frem et øyeblikk, én stor opptur, hva blir det?

– Roskilde var jævlig fett. 1989. Og Hultsfred. Og da vi var på turne med Rose Tattoo i tre uker i Tyskland, Sveits og Østerrike. Det var toppen. Selv om vi bodde ute til slutt. Det har vært mye kult.

– Klarer du fortsatt å få den gode feelingen når du er ute og turnerer?

– Å ja, erru gæærn! Det finnes ikke noe kulere enn å sitte i bilen på vei til konsert. Du glemmer at det er hardt, eller om du blør og nesten svimer av.