U3? Coldplay har lagt bort mange av U2-tendensene på sin nye plate, men har i det minste hyret inn Anton Corbijn til å ta pressebilder i sort/hvite ørkenomgivelser. Foto: WARNER MUSIC

Plateanmeldelse: Coldplay - «Ghost Stories»

Aldri før har Coldplay satset så tungt på atmosfære - uten at det forandrer bandet nevneverdig.

ARTIKKELEN ER OVER FEM ÅR GAMMEL

ALBUM: POP
Coldplay
«Ghost Stories»
(Warner)

VG:s terninger viser 4 prikker

Ingen skal beskylde Coldplay for å være utpreget originale. La oss starte med platetittelen. Søker man på «Ghost Stories» i Wimp får man opp album fra hele seks forskjellige artistnavn - ett av dem ganske kjent også (The Dream Syndicate).

Førstesingelen fra britenes sjette album er på sin side tydelig modellert etter en av bandets største konkurrenter, Muse. Ikke bare er tittelen («Magic») noenlunde lik, det er endog en av de mest populære Muse-låtene de etteraper («Madness»).

Like fullt oppleves det som forfriskende at Coldplay nå tar en avstikker fra U2-stien de har fulgt i overkant slavisk så langt i karrieren.

«Ghost Stories» er med god margin bandets mest stillfarne langspiller. Den er dunkel og introvert på overflaten, men har et lettfordøyelig og mildt indre. Det er langt mellom de opplagte allsanginvitasjonene, og ingen klamme svisker à la «Fix You» eller «Paradise».

Og når de først slår på stortrommene, på den ferske singelen «A Sky Full Of Stars» (en tittel så typisk for bandet at man må humre litt), gjør de det med hjelp fra øverste EDM-hylle.

Avicii er i 2014 et så sikkert hitstikk at det grenser til juks å samarbeide med ham, men «A Sky Full Of Stars» greier fint å forene svenskens og Coldplays respektive stadionkvaliteter.

NYSEPARERTE: Chris Martin og skuespilleren Gwyneth Paltrow gjorde bruddet sitt kjent i mars. Foto: AP


Platen oppleves ellers som noe av en kjendisreportasje, i kjølvannet av Chris Martins uttalelser om linken mellom hans havarerte ekteskap og stemningen på «Ghost Stories».

Det er for eksempel ikke vanskelig å høre at det er en mann i motbør som står bak «Oceans», en nydelig sak Nick Drake kunne laget om han var en mann av vår tid. Unplugged i verdensrommet, liksom.

«Another's Arms» sparer heller ikke på hjertesmerten; en klagesang med mørke understrømmer, prog-synth og ulende divakoring.

«Ink» er kanskje låten som best oppsummerer «Ghost Stories»: «All I know is that I'm lost whenever you go (...) I love you so much that it hurts», synger Martin, i en smul liten poplåt, lavmælt i uttrykket, men med påkostet lyd som beholder det sveipende, «episke» suget bandet har hatt som varemerke i 14 år.

ALBUMCOVERET: Omslaget til «Ghost Stories» etterlater liten tvil om hva som er temaet denne gang.

Den uttalte a-ha-entusiasten Martin nikker også i retning av sine norske helters senere bragder, hør bare på «True Love».

Pink Floyd og Brian Eno i ambientmodus er andre åpenbare referanser.

Der man før har vært litt usikker på om det er «rock» eller «pop» Coldplay driver med, er det ingen tvil nå - «Ghost Stories» er voksenpop. Luksuriøs og midtlivskrisete sådan.

Men heller ikke denne gang leverer Coldplay det helt store albumet. Jeg er usikker på om de har et slikt i seg. Uansett hvilke krumspring de forsøker seg på, ender de nesten alltid med å låte typisk Coldplay.

Man kan argumentere for at dét er en kvalitet. Men det er også et hint om at bandet er fastlåst i et format.

BESTE LÅT: «Oceans»

THOMAS TALSETH

* Albumet streames i sin helhet på iTunes nå. Slippes i alle kanaler 16. mai.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder