Foto: ,

Anmeldelse: David Bowie – «Hunky Dory»

LP: Bowie er interessant

Bortsett fra at enkelte vil huske ham som den litt underlige fyren som laget en hit med «Space oddity» for et par år siden, kan man ikke si at David Bowie har markert seg særlig sterkt i pop-bildet.

ARTIKKELEN ER OVER FIRE ÅR GAMMEL

Så har han da heller ikke konsentrert seg fullt og helt om musikken, men tatt avstikkere f.eks. inn i buddhismen, eller laget ballade ved å opptre offentlig som transvesitt. Så slår han plutselig til med en voldsom LP med tittel «Hunky dory», og man bare måреr.

Enkelte melodier sitter som et skudd straks man hører dem. «Changes» er en av dem. Et usedvanlig vellykt spor, pop på popens egne premisser. Melodien har to hovedtemaer, et mykt, balladepreget, et drivende og rytmisk, der Bowie synger duett med seg selv om de stadige forandringer i livet, de er uunngåelige, man må møte dem. David Bowies livshistorie, kan man sikkert si.

«Andy Warhol» er like fengende, basert på en solid bassriff og et ikke helt pent falsettomkved. Og vi har «Queen bitch», som er drivende rhythm and blues og skamløst dansbar, mens «Fill your heart» godt kunne ha vært Marc Bolan før elektrifiseringen.

Men andre melodier sniker seg innpå en etter hvert. «Life on Mars?» er komplisert og imponerende effektivt bygd opp, melodien stiger mot et klimaks hver gang han stiller spørsmålet i tittelen. «I Song for Bob Dylan» ber Bowie om at «Sandpapirsternmen» må komme fram fra det tilbaketrukne liv, for denne generasjon trenger ham, «give us back our unity». Mens «The Bewlay Brothers» minner mer om John Lennon for hver gang jeg hører den.

Mangt og meget kan sies om denne platen. Ikke alle vil like den, men mange vil bli begeistret. (RCA Victor).

Tom Thorsteinsen.

Anmeldelsen ble trykket i VG 9. juni 1972. VG ga på denne tiden ikke terningkast til musikk.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder