LAVMÆLTE: The xx, her med Romy Madley Croft i front. Foto: TROND SOLBERG

Konsertanmeldelse: The xx, Øyafestivalen

The xx drar fraværet av musikk for langt.

ARTIKKELEN ER OVER TO ÅR GAMMEL

KONSERT: The xx

STED: Tøyenparken, Oslo

PUBLIKUM: ca. 8000

VG:s terninger viser 3 prikker

The xx er et mysterium. Britene er ikke spesielt gode vokalister. De kan nesten ikke spille. De kan knapt bevege seg til det de spiller. Og de selger store mengder musikk.

Les også: Alle elsker The xx

På plate er de mediativt beroligende, nesten så stillestående at man ikke legger merke til at de er der. Med to album som nesten er naturlige forlenginger av hverandre – og én innimellom som ikke er noe særlig.

Det har de åpenbart innsett selv også, for Øya-konserten har bare to låter fra «Coexist».

Anmeldelse: «The zz»

Sceneshowet er noen åpenbart sykt dyre lys- og røykkanoner, som også fungerer som speil og skaper duse, mildt varme og lekkert blandede nattfarger. Akkurat like tilbakelent insisterende som musikken.

God start

Trioen er verdens minste band, med verdens minste lyd på Øyas største scene. Oliver Sim surrer rundt med bassen som han aldri har tatt i et instrument før. Romy Madley Croft er mer tilbakelent og spiller enstrengsmelodiene på gitaren som om de var de reneste konkurransestykkene.

Og Jamie Smith, bedre kjent som Jamie xx, holder det hele sammen med knotter og tangenter. Spiller litt trommer gjør han til og med. Prøver i alle fall. Lettere å holde takten med maskin.

Øya 2016: Jamie xx – «Et slag i trynet»

De første låtene er så overraskende stille at både publikum og park ikke helt klarer å ta til seg hva som skjer. Antimusikk for hvisking, luft på stemmen og enfingerspill. Og beviset på hvor mye man kan få til med nesten ingenting.

(anmeldelsen fortsetter under bildet)

BLE OVERDØVET: The xx, her ved Jamie xx (t.v.) og Oliver Sim. Foto: TROND SOLBERG

De første gangene tempoet tar seg opp, er det som i David Lynch-filmen «The Straight Story», i det gressklippertraktoren raser nedover en slakk bakke.

Så kommer lyden av John Olav Nilsen fra Sirkusteltet på andre siden av Øya, og overdøver med «Inn i min tid».

Han skal etterhvert bli en sentral del av The xx-konserten.

Husker du? The xx på Hovefestivalen

Romy Croft gjør «Performance» helt alene. Og det er nesten helt stille (med unntak av John Olav der borte i sirkuset). Det er ganske spesielt på en festivalkonsert klokken 22.

Derfra er The xx en eneste kjedelig nedtur av repetisjon, monotoni og overdreven minimalisme.

Fem fine minutter

Oliver Sim forteller at han elsker festivaler. Og at han er singel. Derfor dediserer han «Fiction» til alle single her i kveld. Basert på jubelen er det ganske mange. «Diamanter og kirsebær», synger John Olav Nilsen.

Anmeldelse: The xx' debutalbum

Jamie xx løfter mot slutten konserten til en ekstremt høystemt beat på sin egen låt «Loud Places». Fem minutter som er ekstatiske, gøyale og får flere av foreldrene med barnevogn til å gå.

«Ta vare på hverandre, og ha det kjekt», avlutter Romy. «Håper vi sees igjen».

Det skulle ikke være noe feil ved å ende en lang konsertdag som en stille sone med lett dans og beroligende lys til. Og selvsagt handler The xx like mye om hva som ikke skjer, som det som skjer.

Her ble det for lite av det siste.

TOR MARTIN BØE

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder