1 av 10«Myk EDM fra den tidligere The Blacksheeps-vokalisten», skriver VGs anmelder om Agnete Johnsens MGP-bidrag. Foto: Heiko Junge / NTB scanpix

VG anmelder Melodi Grand Prix-låtene

Makeda og The Hungry Hearts er VGs favoritt

MUSIKK

Årets MGP-bukett er selvsagt overvektig av ballader. Men inni
mellom har juryen plukket fram lett tungrock, spretten boybandpop og ikke minst tøysetechno, til tider på tysk. Og tekstene favner over alle elementene, fra is til ild. Mest det siste.

Publisert: Oppdatert: 02.02.16 09:37

I finalen i Oslo Spektrum 27. februar er det fire av disse låtene som går til en gullfinale, og blir spilt én gang til. Den eller de som står igjen til sist, får æren av å representere Norge i Eurovision Song Contest i Stockholm når den går av stabelen i midten av mai. Norge skal delta i den andre semifinalen 12. mai, og går vi videre venter den store finalen to dager senere.

Stein Østbø kommenterer: Ut med balladene!

De to siste årene har vi sendt ballader, først av Carl Espen og så av Kjetil Mørland & Debrah Scarlett. De tre foregående årene sendte vi spenstig musikk signert Margaret Berger, Tooji og Stella Mwangi. Det mangler heller ikke variasjon blant årets finalister.

Her er VGs musikkanmelder Tor Martin Bøs vurdering av de ti norske finalistene.

Agnete - «Icebreaker»

Myk EDM fra den tidligere The Blacksheeps-vokalisten. Åpningen bygger lovende opp mot et voldsomt refreng. Som blir en forventet forløsning som aldri kommer. Refrenget høres i stedet ut som en annen låt, med helt annet tempo enn verset. Mellomspillet er nesten en tredje låt. Agnete synger bra. Kombinasjonen av synth og det som høres ut som akustiske trommer er fin. Men i dette kinderegget islagt med gode intensjoner er det like fullt alt.

Makeda - «Stand Up»

Joda, deler av refrenget kan fint legges ved siden av, oppå eller under The Housemartins sin «Caravan of Love». Retrosoul er egentlig mer en øvelse i godt kopiert håndverk enn originalitet. Spesielt denne saken som kopierer en kopi. Likheten til Sharon Jones and The Dap-Tones er akkurat så fantastisk skamløs at det framstår mest som homage enn identitetstyveri. Låten setter kanskje ikke fyr på kontinentet, men i settingen her er det ubeskrivelig forfriskende.

Elouiz - «History»

Lekkert pianospill og strålende framdrift, med et voldsomt fellesbyggende ha-troen-på-hverandre-refreng kan noen ganger være nok. Men dette føles mest av alt som intromusikken til en amerikansk familie-tvserie fra nittitallet du ikke har sett. Eller hadde glemt at eksisterte. Smilende og vinkende mildt. Vanskelig å mislike, men det mangler et vesentlig særpreg for å være noe mer enn trivelig.

Laila Samuels - «Afterglow»

Tori Amos møter First Aid Kit i en svulmende ballade. Den, i mangel av et bedre ord, troverdige bruken av patos får den til å skille seg positivt ut fra mye av det andre. Det høres ut som om det har gått skikkelig ille med den tidligere The Tuesdays-vokalisten. Litt for mye stormfulle høyder for enkelte, litt for mye stillstand for andre. Det er ingen motsetning. Uansett: Her er vindmaskinpotensialet nesten overmodent.

Pegasus - «Anyway»

Og nå: Seig kraftrock. Egentlig et pluss i sjangermargen siden denne musikalske unnskyldningen for seindanspotensiale har vært utryddet fra det kjente univers siden forrige årtusen. Minus fordi de ikke bruker muligheten til å ta denne gjenoppdagelsen helt ut i en en voldsom gitarsolo. Eller muligens like greit. Bandet høres ut som en forloren Aerosmith-klone uten humor. Arkivér under forglemmelig powerballade. Nei, vent. Veldig forglemmelig powerballade. Og arkiver begrepet powerballade i samme omgang.

Freddy Kalas - «Feel da Rush»

Vi må seriøst snakke om denne gebrokne karibiske aksenten. At Freddy Kalas prøver å høres ut som en engelskmælende versjon av Banana Airlines, er den virkelig plagsomme biten i årets A4-formaterte russebil- og afterskilåt. Den er like original som alt annet Broiler-systemet peiser ut, med samme begersvingende stekeoppskrift som for lengst har blitt det nye dansebandet. Riktignok er teksten pakket inn i mer familievennlige vendinger: «Every day, every night, I’m on fire. Take me higher», ber Freddy. Terning 2 er mer enn høyt nok.

Stage Dolls - «Into the fire»

Sikkert ubevisst, men Torstein Flakne og co stjeler altså «Elektrisk»-o-o-oingen til Marcus & Martinus og kombinerer det med det beste fra sin egen fortid. Sånn sett frir han både til far, mor og barn, og har på alle måter en famileforenende SMS-vinner innen rekkevidde. Fremdriften er omtrent som som i gamle dager, og resultatet er uten tvil enkeltlåten med høyest luftgitarpotensiale i MGP siden Wig Wam. En spesielt ildnende sak er det ikke. Men på alle måter en bilkjørelåt for sjåfører med barneseter og ryggekamera.

Stine Hole Ulla - «Traces»

Denne smektende saken hører hjemme rett før pause i en hvilken som helst musikal. Ja, sånn som folk på kontinentet ofte stemmer vilt på. Ulla synger strålende og holder tonen obligatorisk fantastisk på slutten. Helheten minner mest av alt om noe som ble rotet bort under innspillingen av en valgfri Walt Disney-tegnefilm, og i stedet ble erstattet med en nesten lik låt. Siden slike likevel lages på et senromantisk samlebånd. Refrenget har til og med avslutningslinjen «your love».

The Hungry Hearts - «Laika»

De som synes Beglomeg blir for avant garde og hører på Modern Talking under dyna kan rekke opp hånda nå. Dette er det morsomste jeg har hørt i MGP-sammenheng siden Stephan Raabs «Wadde Hadde Dudde Da». Kraftwerkparodisk med tyske tekstlinjer og generelt massevis av tull om Laika og «Untergang». Aldri i livet om de vinner, men det er i alle fall boblende underholdende. Jeg spår en uforglemmelig TV-opplevelse.

Suite 16 - «Anna Lee»

Trivelig gitarpop, dette. Slik som gjerne framføres med joviale, lett spastiske Håkan Hellstrøm-bevegelser og synkronisert hatt. Boybandet satser tungt på et nananana-refreng som er like generisk og frenetisk som det er genialt. Resten er laget etter den popalgoritmen som vi skal leve av når oljeprisen fortsetter å synke. Det gjør ikke så mye. Fans av Mumford og Sons vil juble, for denne kan fint finne på å ende i Stockholm.

TOR MARTIN BØE

Hva synes du om anmeldelsene? Diskutér i kommentarfeltet!

Her kan du lese mer om