SPISSERE OG TYDELIGERE: 2015-versjonen av bergenskvartetten Blood Command er spissere, tydeligere og mye bedre enn noensinne. Det er ikke minst ny-vokalist Karina Ljones prestasjon. Hun mestrer overgangene mellom skriking, ropevokal og popsang helt perfekt, skriver VGs anmelder
SPISSERE OG TYDELIGERE: 2015-versjonen av bergenskvartetten Blood Command er spissere, tydeligere og mye bedre enn noensinne. Det er ikke minst ny-vokalist Karina Ljones prestasjon. Hun mestrer overgangene mellom skriking, ropevokal og popsang helt perfekt, skriver VGs anmelder Foto: Øystein Grutle Haara

Plateanmeldelse: Blood Command «Cult drugs»

MUSIKK

Sterk bergensk blodoverføring.

Publisert: Oppdatert: 06.05.17 19:50

ALBUM: ROCK

Blood Command

«Cult drugs»

(Fysisk Format/Diger)

Det måtte nesten komme en reaksjon til alt det koselige og trivelige som skrus sammen av musikk for tiden. For, uavhengig av Freddy Kalas, det er mye jovialt som havner fremst i øregangene. Ikke minst for den delen av virkeligheten som får ny musikk tilført via algoritmene i Spotify.

Selvsagt har noen bergensere en løsning.

Fikk du med deg denne anmeldelsen? Blood Command - «Ghostclocks»

Forferdelig lenge siden sist (2012), og med ny vokalist, skulle det riktignok være gode nok grunner til å være mer enn skeptisk til Blood Commands tredje. Det er en skepsis man virkelig skammer seg over 82 sekunder ute i åpningslåten med det omstartende navnet «CTRL+ALT+DEL+». Derifra og ut er «Cult Drugs» en oppvåkingspille og et musikalsk smell av så kraftige dimensjoner at man nesten ikke skjønner hva som har truffet en før man mer eller mindre våkner opp på den andre siden, drøye 34 minutter senere.

Denne da? Slik har du aldri sett «Skam»-Ina

Albumet er et avhengighetsskapende remedie som treffer høyt, presist og med effektive, sterke låter. Eller opplevelsen av det. Egentlig er det ikke en gang enkeltlåtene som er sterke, men albumet som sådann. Så tett klippet at neste låt nesten begynner før den forrige er ferdig. Handlekraftig bråkerock med dødsforakt og hardtbitende riff.

Derfor fikk Cashmere Cat terningkast fem for nye «9»

2015-versjonen av bergenskvartetten er spissere, tydeligere og mye bedre enn noensinne. Det er ikke minst ny-vokalist Karina Ljones prestasjon. Hun mestrer overgangene mellom skriking, ropevokal og popsang helt perfekt. Den artigste sjangerkoblingen og mest besnærende gledelig poprockefølelsen jeg har hatt siden Taylor Swift mimet de amerikanske poppunkerne Jimmy Eat World i en Apple-reklame. Dette er selvsagt mye, mye bedre enn som så.

BESTE LÅT: «Nervous Laughter»

Her kan du lese mer om