NY MUSIKK: Kygo gir ut sitt tredje album. Foto: Frode Hansen / VG

Albumanmeldelse Kygo – «Golden Hour»: Kjærlighetssorg i coronaens tid

Neste sommer finnes ikke når du er Kygo.

  • Tor Martin Bøe
VG:s terninger viser 4 prikker

ALBUM: EDM
Kygo
«Golden Hour»
(Sony)

Etter to album i svulmende ung lykkerus går det ikke like strålende med Kygo. Jo da, «Golden hour» kan på omslaget virke som en feiring av livet i varmere strøk. Der tittelen peker mot det magiske lyset den siste timen før solen går ned.

Ikke tenk på det.

Selv om det er palmer og sommersol på utsiden, er det mest høstregn inni.

Mer eller mindre hver eneste låt fremføres av en ung mann som sliter. En mann som vil fortelle om hvordan alt var så mye bedre før. Som ikke vil avfinne seg med at det er over. Og som er mer enn normalt bevandret i overbrukte ord og vendinger om livet, døden og kjærligheten.

Her er eksistensialistisk innsikt som «sometimes you gotta lose somebody, just to find out you really love someone» og «don’t know how, don’t know when, someday I’m gonna see you again». I tillegg til støtteerklæringer av typen «oh, I don’t know what you’re going through, you don’t have to walk alone, I’ll follow you». «Men eg vil grina med deg», som Bjørn Eidsvåg sier.

les også

Låtanmeldelse Dagny – «Somebody»: Tilnærmet perfekt pop

Grining skal bli. I den knestående avslutteren «Only us», trekkes grinevokalen over i et nesten hviskende, kvalt «only us», mens instrumentene så vidt tør å være til stede. Effektivt. Ikke akkurat spissfindig.

Det er da også for mye å forvente. Her er voldsomme, utenpåklistrede følelser, satt sammen rundt skarpklippet vokal. Veldig mye klippet vokal. Før det kommer enda mer klippet vokal. Formelbaserte låter med de samme akkordrekkene, som noen ganger stjeler mer enn de er klar over. Som ikke gis annen funksjon enn å fremheve de gode.

De er derimot noe helt annet. Gitarbruken alene gjør for eksempel både «Don’t give up on love», «Beautiful» og ikke minst «Broken Glass» varmere og mer nære enn tidligere strengeforsøk. «How would I know» er et nydelig, varmt samarbeid med den britiske duoen Oh wonder, som tilfører EDM nesten samme blanding av lys og mørke som Nancy Sinatra og Lee Hazlewood. Låtoppbygningen på albumet er finstemt som en stigende beretning om en krise.

les også

Albumanmeldelse Post Malone – «Hollywood’s Bleeding»: En stjerne har blødd

Kyrre Gørvell-Dahll gikk ut av et langt forhold i november i fjor. Kunst og privatliv er avskilt, men man trenger ikke legge til eller trekke fra noe som helst for å skjønne at denne hjertesmerten preger utgivelsen.

Sytten av atten låter («Higher Love»-coveren er av en eller annen grunn med) synes å stamme fra den avsagde hjerteroten til noen som gjerne vil redde det de vet er tapt uansett. Det oppleves mer ekte enn man skulle tro. Selv timingen med at albumet tikker inn på en nøyaktig klokketime.

Kjærlighetssorg kan forårsake stor musikk. Tenk på klassikere fra unge menn som Bob Dylans «Blood on the Tracks», Nick Caves sorgdryppende «The Boatman’s Call», eller Bon Iver (Kygos favorittartist ifølge Bergensavisen) sitt «For Emma, forever ago».

Kygo tar på ingen måte steget opp blant noen av disse.
Langt derifra.

Men inni all hjerte og smerte har 28-åringen faktisk funnet sin kreative albumtopp.

Mer om

  1. Musikkanmeldelse
  2. Kygo
  3. Kjærlighetssorg
  4. Bjørn Eidsvåg

Flere artikler

  1. Albumanmeldelse: Sondre Lerche – «Patience»: Rolig, det ordner seg

  2. Albumanmeldelse Håkan Hellstrøm – «Rampljus»: Han er så lys

  3. Pluss content

    – Jeg tror samboeren er deprimert. Hva gjør jeg?

  4. Benjamin Ingrossos ekskjæreste: – Bruddet gjorde meg lykkelig

  5. Fascisme og Trump

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder