Konsertanmeldelse: The Cure, Øyafestivalen: Passe goth

Magien uteblir når The Cure feirer sin storhetstid.

VG:s terninger viser 4 prikker

At Øyafestivalen har holdt det gående i 20 år, handler trolig i stor grad om festivalens vilje og evne til å kombinere neste års popstjerner, kremen av undergrunnen og gamle helter i en sømløs og ofte inspirert symbiose.

Sistnevnte kategori har hatt en tendens til produsere konsertopplevelser som har variert fra rystende briljante (Pulp, The Afghan Whigs, My Bloody Valentine) til det direkte pinlige (Nancy Sinatra, The Sonics).

Spørsmålet på Øyas første dag blir dermed kjapt: Hvor på denne skalaen plasserer The Cure – for lengst etablert som et av den nyere pophistoriens mest innflytelsesrike, vidtfavnende og givende band – seg i sitt 43. år?

Tar sin tid

Historien gir grunn til optimisme. Da Robert Smith & co. avla Oslo et besøk i Spektrum for 11 år siden, ble bandet pepret med seksere – også i herværende avis, som beskrev seansen som «tre timer med kvalitetssutring».

«Plainsong», åpningsnummeret på det nå 30 år gamle mesterverket «Disintegration», er første låt ut iTøyenparken. «Pictures Of You» fra samme album følger, og dermed er tidskoloritten satt – selv om kvintetten er innom store deler av katalogen, er hovedfokuset på sent åtti- og tidlig nittitall.

Men til tross for at dette er gruppens høyst elskede år – både blant blodfans og mer tilfeldige gothpop-flørtere – tar det sin tid før begivenhetene på scenen setter fyr på et pratsomt publikum. Det føles som om lydbildet mangler et par-tre desibel. Eller kanskje det er nødvendigheten som uteblir.

Autopilot

Et tidlig høydepunkt er filmlåten «Burn» (komplett med Smith på blokkfløyte), og påfølgende «Fascination Street» ivaretar energien fint. Det samme må sies om en hardtslående «Never Enough». Når «In Between Days» runger utover amfiet er det meste tilgitt.

Det meste. Men det er vanskelig å komme utenom at deler av konserten føles som om den går på autopilot. Fornemmelsen underbygges både av hastverket mellom låtene og mangelen på kommunikasjon fra en frontfigur og vokalist som – objektivt sett – gjør alt riktig, i likhet med sine noe lettere sminkede bandkompiser.

Du skal selvsagt være passe gæern for ikke å høre storheten ved ekstranumre som «Boys Don’t Cry», «Close To Me» og ikke minst «Friday I’m In Love», som neppe vil kunne spilles noe sted i verden uten at folk synger med.

Men altfor store jafs av disse timene glir forbi, uten annen funksjon enn å etablere The Cure som en stødig leverandør av nostalgi. I 2019 er dét greit nok, men ikke stort mer.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder