HOLDER KOKEN: Prince-konsert i Frankrike i sommer. Tirsdag var han i Oslo spektrum. Foto: Atomic Soul.

Anmeldelse: Da Prince lærte Oslo å ha det moro igjen

- Tror dere at dere kan takle meg? Vet dere hvor mange hits jeg har?

ARTIKKELEN ER OVER SYV ÅR GAMMEL
4 av 6

Prince
Oslo Spektrum
Publikum: Ca. 8000 (fullt)
Aktuell CD: «20Ten»
Etter at lyset og PA-musikken er blitt slått av tre ganger, muligens som et slags ertende forspill, begynner Prince med «Purple Rain», komplett med konfetti og røyk. Han begynner med andre ord med avslutningen.

Den episke gitarmessen er utstyrt med nye tekstlinjer: «Feel better. Feel good. Feel wonderful». Det er vanskelig å ikke tolke dem som en perfekt avstemt gest fra den lille mannen til et land som fortsatt dirrer etter å ha gjennomlevd en av sine mørkeste timer, og det er vanskelig å ikke få frysninger på ryggen.

Les også: Prøv Christer Falcks Prince-quiz

Dernest: «D.M.S.R.», og det er offisielt mulig å ha det moro i hovedstaden igjen.

Konserten er, som ventet etter rapporter fra utlandet, en merkelig blanding av frenetiske hit-medleyer og utstrakt tolkning av andres materiale. Som et funky svar på de amerikanske jambandene, som tilfeldigvis også har et geni i sin midte.

Jeg liker det faktum at Prince fortsatt er interessert i musikk - og da ikke bare sin egen. Og jeg liker alle sangene han spiller: «Crimson & Clover» krysset med «Wild Thing», «Everyday People» (hvis multikulturelle filosofi - «different strokes for different folks» - føles akutt aktuell i disse dager) med flere. Og The Times «The Bird» da.

Måten Prince fremstår som improviserende sirkusdirektør på, ved å agere som sin egen lys- og lydtekniker («Mikrofon opp! Gitar ut! Ned med lysene!») er først irriterende, etter hvert fascinerende. Men det innstendige fokuset på at dette er «virkelig musikk, spilt av virkelige musikere» innebærer også longører og langtekkelige partier. Og det var en tid da Prince-konserter simpelthen ikke inneholdt slike.

La oss være ærlige: Aller best er Prince når han fyrer av hits med arrogant hurtighet og stålkontroll på hver puls i bandet: «Mountains», «Pop Life», strippeshow-boogien «Cream», «Raspberry Beret», «Kiss», « I Would Die 4 U», «When Doves Cry», «Hot Thing», «Sign 'O' The Times» - samt to takter av «Darling Nikki», før han avfeier den med «we can't play that!».

Prince kan gjøre alt Jimi Hendrix kunne gjøre og alt James Brown kunne gjøre - og det i stiletthæler.

Jeg har imidlertid sett ham gjøre det enda bedre.

Og avslutningen - da scenelysene sto på i det som virket som 20 minutter, for at han så ikke kom ut igjen - føltes som et avbrutt samleie.

MORTEN STÅLE NILSEN

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder