FÅR ROS: Madonna imponerer VGs anmelder med sin nye plate.

FÅR ROS: Madonna imponerer VGs anmelder med sin nye plate. Foto: Mario Anzuoni / X90045

Plateanmeldelse: Madonna – «Madame X»: X-Woman

Det beste fra Madonna på over tyve år.

VG:s terninger viser 5 prikker

ALBUM: POP
Madonna
«Madame X»
(Polydor)

Man kan hyle og klage over Madonna Louise Ciccones endeløse bruk og misbruk av andres impulser og ideer.

At hun alltid kaster seg etter det som øyensynlig er det neste store, som en kulturgribb uten sans for annet enn næringen smaken av trend gir henne.

Sludder og vås.

les også

Madonna postet skandale-opptreden: VG-anmelder ler av «fake news»

Noen må sette sammen alle de store og små bitene i verden til en forståelig helhet. Og der har hun vært en mester.

De siste ti årene har 60-åringen dog ikke helt truffet tidsånden i forkant, men heller virket påfallende bakpå.

Selv om «Rebel Heart» (2015) ikke var så ille som mange ville ha den til, så var det primært «nok et Madonna-album».

I 2019 har hun derimot rettet blikk, produksjon og komposisjon mot det enorme musikkmarkedet i Latin-Amerika.

Der hun, i stedet for å stå foran de hun trekker til seg, gjør bruken av kjente navn til en delt scene, og holder seg tålelig i bakgrunnen til de betydelig yngre superstjernene hun har tatt med.

VGs anmelder var imidlertid ikke like imponert over Madonnas Eurovision-opptreden:

På albumcoveret har hun valgt bort piratlappen hun har vist seg med i det siste, til fordel for et ansiktsuttrykk som minner mer om et Frida Kahlo-selvportrett med gjensydd munn enn Kaptein Sabeltann.

Begge deler bygger mer stemning enn konkrete utfall. Som virker å være en gjennomgående tanke: Her finnes ikke nødvendigvis reelle enkeltstående radiosingler som kan erobre kloden. Men en helhet som er myk, smart, og urolig tankevekkende. En perfekt miks av reggaeton, tilgjengelig og lett eksperimentell pop.

les også

Madonna rasende på amerikansk journalist: – Jeg føler meg voldtatt

Tekstene roter inn reinkarnerte selvfølgeligheter som «Life is a Circle», «Do You Know Who you are?» og «I tried to recover my centre of gravity. I guess I’m lost.» Mens «Killers Who Are Partying», fremstår som full av forvokste Kristus-komplekser.

Stor lyrikk har aldri vært Madonnas virkelige styrke uansett, men teksten gir mer mening når man oversetter det portugisiske refrenget til «Verden er vill. Veien er ensom». Så kan tolke det som man vil.

På denne veien har hun igjen hentet inn Mirwais, fra «Music» (2000) og «American Life» (2003) er trukket som hovedprodusent. Han gjør egentlig bare det han er best til veldig godt, og høres plutselig ekstremt tidsriktig ut. Som hovedpersonen selv. Sammen har de løftet henne til sitt beste siden «Ray of Light» (1998).

les også

Tett på Madonna

Pluss content

Selv ikke «frekke» og småteite «Bitch I'm Loca» på slutten klarer å rokke ved det. Den har en, selv til Madonna å være, lite subtil konklusjon.

Mange vil kanskje mene at gamle folk ikke skal oppføre seg slikt.

Selvsagt skal de det.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder