UTENFOR: The 1975 demonstrerer konseptet «utenfor boksen». Boksen bakerst. Foto: UNIVERSAL MUSIC

Albumanmeldelse The 1975 – «Notes on a conditional form»: Målgrupperock

OK, Google ... bare spill noe.

  • Tor Martin Bøe
VG:s terninger viser 4 prikker

ALBUM: INDIEPOP
The 1975
«Notes on a Conditional Form»
(Interscope/Universal)

Popfenomenet The 1975 har ikke nødvendigvis begrenset seg tidligere. Sist album var muligens det nærmeste vår tid kommer Radioheads «OK Computer».
Nå bryter Manchesterkvartetten omtrent hver eneste uskrevne albumregel. Noen tall: «Notes on a Conditional Form» er spilt inn i 16 studioer, i minst fire land. Bandet har jobbet med låtene siden 2018. Syv av dem er allerede ute som singler.
Det er ikke halvparten. Her er hele 80 (!) minutter musikk fordelt over 22 låter.

Det faste selvtitulerte åpningssporet er denne gangen en fem minutters appell fra Greta Thunberg. Gitt ut allerede juli 2019. Selvsagt ikke mindre aktuelt nå. Thunberg går over i en ny sjanger for bandet, Fugazi-sinna punkrock. Før aggresjonen mykes opp av instrumental filmmusikk, som går over i noe Radiohead anno «Kid A». Videre i en åttitallsballade med saksofon. Deretter dubstep skråskjært mot Burial.

GRETA, 1975: Greta Thunberg og The 1975-vokalist Matt Healy. Foto: UNIVERSAL MUSIC

Sannelig dukker det ikke opp flere poprocklåter med harmonistrofer inspirert av Teenage Fanclub, i tillegg til noe som kan minne om Sufjan Stevens og enda mer dubstep. Samt en låt som har så mye åttitallskrydder i seg at den både stjeler en Tears for Fears-bassgang og har saksofonsolo.
Fremdeles er det seks låter og like mange sjangre igjen.
Forvirret? Flott. Vi snakker målgrupperock, perfeksjonert til generasjon distraksjon.
De beste låtene er noen av de flotteste låtene – i sin sjanger – i år. De mer kaotiske, nærmest uinspirerte hadde blitt liggende igjen på studio-PC-en i de fleste andre band. Denne mangelen til å begrense seg er The 1975 sin kraft og utfordring.

UTEN FARGER: Alle band med respekt for seg selv trenger et sort/hvitt-bild. Her The 1975 sitt. Foto: UNIVERSAL MUSIC

les også

Albumanmeldelse Håkan Hellstrøm – «Rampljus»: Han er så lys

Fordelen er selvsagt at man bare kan skippe de låtene man likevel ikke liker. «Liker du ikke denne sjangeren, så liker du kanskje denne her», virker det som frontfigur og hovedlåtskriver Matt Healy har tenkt. «Jeg skriver musikk ved å høre på en låt jeg elsker, for så å kopiere den», har han i alle fall sagt.
Det er dette Grimes kaller generasjon internett-musikk. Altså at man strekker seg i alle retninger, som en enorm musikkgodtebutikk. Forvirrende for dem som alltid har holdt seg til en type sjokolade. Forløsende for dem som gjerne går amok i smågodthyllen og blander både søtt, salt og syrlig.
Utfordringen med The 1975 forsøk på å tenke utenfor boksen, er at de ikke egentlig endrer boksen. De lager bare flere bokser. «Notes on a Conditional Form» er nytenkende assorterte biter. Men det er lite og ingenting i bitene som indikerer noe ønske om å kombinere alle tankene, til noe større enn seg selv.
Det er heller et data-automatisert svar på spørsmålet «Spill musikk».

Les også

Mer om

  1. Musikk
  2. Ok Google
  3. Greta Thunberg
  4. Musikkanmeldelse

Flere artikler

  1. Pluss content

    Hva gjør du nå, Terje Tysland?

  2. Musikkorganisasjoner om Abid Rajas nye tiltak: Frykter et ras av konkurser

  3. Pluss content

    Leeds United - en stilstudie i suksess og fiasko, om hverandre ...

  4. En smak av det autoritære

  5. Unge republikanere krever miljø-handling

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder