Konsertanmeldelse Jan Eggum og Halvdan Sivertsen: Kamerater, ved to av dem

To gitarkamerater er bedre enn ingen gitarkamerater.

SHOW/KONSERT

«Vi to (er ikke Romeo og Julius)»

Med: Jan Eggum, Halvdan Sivertsen

Chat Noir, Oslo

Publikum: 580 (fullt)

VG:s terninger viser 4 prikker

De strener ut på scenen, Jan Eggum (67) og Halvdan Sivertsen (69). «Venner» og «En natt forbi» utgjør det første av flere mini-potpurrier. De holder seg godt, det skal de ha. Buksene til Sivertsen ser dyre og nye ut, de glimrer sort i det røde scenelyset.

Er det en konsert? Er det et «show»? Vel, det er en konsert på Chat Noir, og således muligens noe midt i mellom.

Det fortelles vitser. Det spilles sanger. Noen ganger tyr de to til duettformatet, noen ganger akkompagnerer de hverandre respektfullt på akustisk gitar. Det er ingen andre musikere, og definitivt ingen sceneproduksjon å snakke om. Bare de to. Kor e alle gitarkameratene hen? Vel, vi så Øystein Sunde i foajeen.

Sivertsens vitsing har en mildt politisk slagside, som vanlig. Manusforfatterne i «Nytt på nytt» kan sove trygt om natten, men han skal ha for at han gidder. Eggum har vel alltid vært mer opptatt av politikken mellom mann og kvinne, og holder seg stort sett unna dagsaktuelle temaer. (Det er kanskje best slik). Sivertsen er ivrig, Eggum er «deadpan». Men sistnevnte har lært seg å le med.

De har mange slagere som må spilles, og de holder frem som de stevner med Sivertsens «Høre tell på jorda», Eggums «Mysnipa» og en grei nok utgave av Inger-Lise Rypdals «Romeo og Julie» (derav konsertens underlige navn).

Bodøværingens «Anna Karoline (den siste jekta)» blir avløst av bergenserens «En annen». Sistnevnte er en av hans beste, og nok et bevis på at uro i kjærlighetslivet bringer ut det beste i visesangere flest. Urettferdig, men sant. Komponisten spiller tent og presist på nylongitar.

VISEVETERANER: Jan Eggum (til venstre) og Halvdan Sivertsen på Chat Noir. Foto: Trond Solberg / VG

Det fleipes med flertallsregjeringen og dennes kroppsvekt, i vitser som er halvt «Rorbua» og halvt uærbødig bryllupstale. Sivertsen synger «Amerika» på deklamatorisk vis, med rullende «r»’er, litt sånn som Bjørn Afzelius pleide å gjøre da han ble lidenskapelig.

«Alarmen går» og «Tom snart 10» illustrerer forskjellene mellom de to på en så tydelig måte at Eggum ser seg nødt til å kommentere det (ironisk, selvsagt). Sivertsen er liksom bare god og snill: En syngende SV’er (i kostbare benklær). Eggum er mer sofistikert. Mer komplisert også, må vi tro.

«På an igjen», «Ti tusen tommeltotta». Det er en del sanger disse to bare må spille. «Vi vil leve lenge» og «Mang slags kjærlighet» blir således servert som en mashup (som ungdommen pleide å si). Eggum prøver å få i gang allsang i «Kjærlighet som kommer». Men verken Eggum eller den sangen er egentlig bygd for allsang.

De bytter låter, de tar hver sin trall alene, de spiller «Ryktet forteller» og «Kjærlighetsvisa» og «Kor e alle helter hen» og «Sommerfuggel i vinterland». Selvfølgelig gjør de det.

To gitarkamerater er ikke helt det samme som fire. Det må det være lov å si. Men Eggum og Sivertsen skal være på veien i Norge til langt uti november, for de som ikke klarer å vente på den fulltallige kvartetten.

Du trenger ikke forvente et minne for livet, ei heller å bli rystet eller rørt. Men det er 100 trivelige minutter de har å by på.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder