Konsertanmeldelse: Rammstein, Ullevaal stadion: Strålende stormannsgalskap

En kveld i rocketeateret blir neppe villere – eller mer tilfredsstillende – enn dette.

VG:s terninger viser 6 prikker

For de av oss som ikke nødvendigvis har tysk industrimetal som en del av den daglige musikalske dietten, er Rammstein først og fremst et fascinerende fenomen.

Siden starten for 25 år siden har sekstetten fra Øst-Berlin pumpet ut subversive hits over en lav sko – låter som både lener seg tungt på tysk ikonografi og samtidig boltrer seg i den betydelige skammen som fortsatt preger landet. En manisk, kåt og dansbar kabaret som retter Lugeren mot den kollektive tinningen – dog ikke uten en rev bak øret.

les også

Konsertanmeldelse: Kygo, Findings Festival: Mellom to skoler

Dette – med bandets ferske, selvtitulerte og kanskje siste album noensinne i fokus – er utgangspunktet for søndagens seanse på Ullevaal stadion, som sjeldent har fremstått mer stappa enn i kveld. Utenfor arenaen råder kaos, inne eksponeres rundt 30.000 publikummere for den sjarmerende franske pianoduoen Duo Jatekok, som spiller måtelig engasjerende coverversjoner av, vel, Rammstein.

Händels «Music For The Royal Fireworks» avbrytes av et infernalsk smell, og vi er i gang. Svart røyk siger utover stadionhimmelen under en seig og sexy «Was ich liebe», og «Links 2-3-4» – med keyboardist Christian Lorenz løpende på en tredemølle – bassdrønner faretruende hardt i brystkassen.

Andre tidlige høydepunkter teller «Sensucht» og «Zeig dich» – sistnevnte med nok pyro til å svi av øyenbryn langt ut på venstre langside. Likevel røsker det enda hardere når Till Lindemann for alvor synger seg varm for under en blytung «Mein Herz Brennt», der også vakre impulser får utfolde seg parallelt med brutaliteten.

les også

Konsertanmeldelse: Martin Garrix, Findings Festival: Prematur utblåsning

Mye av Rammsteins betydelige appell er forankret i visuelle sprell. Som på elleville «Puppe», der en overdimensjonert barnevogn etter hvert tar fyr på scenen, etterfulgt av svart, flaggermuslignende konfetti som spys ut over hele Ullevål. I løpet av de siste hektiske sekundene av «Heirate Mich» drukner bandet seg selv i hvit røyk.

Man kan diskutere hvor effektivt det er å fyre av en remiks av «Deutschland» – komplett med bandet dansende i neonkostymer – før den langt mer giftige originalversjonen inntreffer. Men utforskningen av kannibalisme («Mein Teil»), avsindig allsangbarhet («Du hast») og genuint nærvær («Ohne dich») treffer på hvert sitt vis knallhardt. Og «Engel» på en plattform med oppvarmingsduoen er virkelig fin.

Etter litt knuffing mellom vakter og publikum er Till & co. tilbake på hovedscenen. «Ausländer» og «Pussy» kommer med stort trøkk, om enn fra motsatt banehalvdel, og ekstranummeret «Rammstein» er utstyrt med så mye pyro at man får lyst til å kle av seg og ta et bad etterpå.

Det er vanskelig å forestille seg at en hardrockkonsert kan bli stort mer velregissert – eller bedre – enn dette. Måtte disse gærne tyskerne holde på i 25 år til. Minst.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder