DUKKEDANS: Kristoffer Cezinando Karlsen fikk mye bedre karakter i fingerdukkehekling enn han hadde forventet. Foto: 1111Klubb

Albumanmeldelse Cezinando «Et godt stup i et grunt vann»: Bli glad igjen

Morsommere og spissere dukkemann.

VG:s terninger viser 5 prikker

ALBUM: HIPHOP
Cezinando
«Et godt stup i et grunt vann»
(1111Klubb/Universal)

Litt over to tredjedeler ut i Kristoffer Cezinando Karlsens fjerde utgivelse skjer et av de bedre metaøyeblikkene i norsk populærkunst på en stund. Eller hva skal man ellers kalle Titten Tei-samplet som åpner «Marionette» med «Jeg skal synge en sang, og den handler om meg selv».

Slik håndterer spellemannsgrossisten, det store Skam-øyeblikket og Øya-avslutteren flere ting: De vittige hodene som har trukket paralleller mellom ham, både visuelt og poetisk, til syttitallets svar på Fantorangen får sitt. Samtidig summerer han opp hva musikken hans egentlig handler om.

Seg selv.

«Et godt stup i et grunt vann» er allerede i albumtittelen annerledes fra den følsomme forløperen. En fantastisk tittel når man har fått smakt på den. Full av like mange konkurrerende følelser som gjennombruddet «Noen ganger og andre». Bare mer oppstemt.

Produksjonen er tettere, mer danselig. Og enda mer fraværende fra det man snakker om når man snakker om popmusikk: Altså beats og tydelige refrenger.
Det betyr ikke at 24-åringens fjerde utgivelse er vanskelig tilgjengelig, innoverskuende eller selvopptatt.

Det er personlig. Ikke selvmedlidende.

«Noen ganger og andre» var og er et seriøst og tungt album om å føle noe. Avkledd, vakkert og pretensiøst. «Et godt stup i et grunt vann» er mer nyansert. Her er hovedpersonen morsom, lekenede og utleverende.
Og klarer likevel å vise følelser på fineste vis.
«Et godt stup i et grunt vann» framstår som en selvbiografi uten å være selvutleverende. En reise gjennom ulike grader av sannhet gjennom superhelter og krokodilletårer. Der til og med den hysteriske og bisarre Hollywood-fortellingen angivelig er helt sann.

Korte, sprettende tekster som minner mer om det som ble gjort før «Barn av Europa» i attityd. Trekløveret Ole Torjus Hofvind, Aksel Carlson og Eivind Helgerød skrur en produksjon som ikke er redd for å gjøre uventede, knirkete og direkte merkelige grep. Som å behandle og strekke vokalen uten at man merker det . Og stjele inspirasjon der man minst venter det. Sangen fra nevnte NRK-maskot er én ting. Et annet sted skjuler Engelbert Humperdinck seg. Det eksistensialistiske sistesporet «Kristoffer Robin» toner ut i et smart innpakket riff fra «He ain’t heavy, he’s my brother».

Da har hovedpersonen søkt etter superhelter i og utenfor seg selv gjennom 28 minutter og ni låter. Og konkludert med at han egentlig trenger en bror.

«Jeg kan hoppe og danse og le, og jeg kan gråte en skvett til og med», forteller Titten Tei i fortsettelsen av 1970-opptaket. «Jeg tror jeg kler å være glad» fabulererer Cezinando på «Rosa Sky».
Definitivt.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder