FULLSATT SPEKTRUM: John Mayer reddet seg inn med lidenskapelige gitarsoloer, men manglet utstråling under torsdagens konsert, mener VGs anmelder. FOTO: Trond Solberg

Konsertanmeldelse: Et middels mysterium

Når skal John Mayer (36) bryte ut av sitt attraktive skall?

ARTIKKELEN ER OVER SEKS ÅR GAMMEL


KONSERT: John Mayer
STED: Oslo Spektrum
PUBLIKUM: Ca. 7600
AKTUELT ALBUM: «Paradise Valley»
TERNINGKAST:

Til å være en så vakker mann, er John Mayer forunderlig ansiktsløs.

Jeg snakker nå om i vår del av verden. Hjemme i USA er Mayer tabloidmat. Storforbruker av kjærester, samtlige av «America's sweetheart»-kaliber. Et plaprete, ofte ufølsomt intervjuobjekt. Avvent Twitter-misbruker. En homme fatale.

Han er poppis her også. Vi bare merker ikke så mye til ham. Å selge ut «Oslos storstue» klarer han okkesom.

Han står med ryggen mot oss, med ansiktet vendt mot et skikkelig «tacky» scene-«backdrop». Et prærielandskap, stundom opplyst av stjerneskudd. Det ser ut som en av de der «fløyelsposterne» som hang på gutte- og jenterom på syttitallet.

Han snur seg sakte rundt, og kvinnene - de er i et knapt flertall, tror jeg - sukker henførte. Publikum, som for øvrig besitter en langt over gjennomsnittlig grad av penhet selv, har pyntet seg mer enn bandet. Én av gitaristene hans, Zane Carney, har på hettegenser. Mayer selv har beige chinos, rød T-skjorte med denimskjorte utenpå, skateerjoggesko og noe dingeldangel rundt halsen.

Han ser ut som en collegegutt, klar for å gå ut å ta noen «brewskies» med Todd og «Biff» (og Zane).

Han spiller «Queen Of California», og bytter fra akustisk gitar til en slitt Stratocaster underveis. Soloen er jazzy; han tapper på halsen med wah wah-effektpedalen nedtrykt, og lager snart sitt første orgasmiske «gitartryne».

«Paper Doll» følger, angivelig en nidvise til Taylor Swift. Dernest «Something Like Olivia» - opptempo-R&B - og nylig avdøde JJ Cales latsabbshuffle «Call Me Me The Breeze».

«I Don't Trust Myself (In Loving You)» avslutter den trauste bluesinnledningen, som har rukket å bli monoton i sitt «brukbar låt, flott gitarsolo», «brukbar låt, flott gitarsolo»-mønster.

Han tar på seg den akustiske gitaren igjen for «Half Of My Heart». Det går et lettelsens sukk gjennom salen. Stemmen hans - ja, endog den noe overdrevne mimikken i ansiktet når han synger - minner voldsomt om den på et tidspunkt nokså respekterte John Hiatts.

Han tar noen små dansetrinn under «Speak For Me», og synger den riktig fint. «Love Is A Verb» er en gosplete parafrase over The Impressions' «People Get Ready». «Slow Dancing In A Burning Room» er flinkis-soulblues som dunster av jappetid og åttitall og den gamle Oslo-klubben Smuget. Igjen er det gitarsolene som redder dagen. Mark Knopfler ville ha vært stolt av den første - delikat plukking og ren Stratocaster-lyd. The Allman Brothers Bands Dickey Betts ville nikket anerkjennende til den andre, mer ildfulle.

Han opererer klinisk ut den all den gloriøse, sugende pop-magien i Tom Pettys «Free Fallin'», ved å fremføre den som en treig duett for akustisk gitar og lap steel. Hei, John. Den sangen er ikke egentlig en sørgmodig vise. Den har bare et langsomt tempo. Det er en forskjell.

Trommisen Aaron Sterling får leke seg med mucho synkoper i opptakten til «Waiting On The World To Change». Nok en gang refererer Mayer til «People Get Ready». Jeff Beck og Rod Stewart-utgaven fra åttitallet, tenker jeg.

«Dear Marie», en i utgangspunktet grei countryvise som dessverre leder ut i et smådesperat stadionrefreng, kommer med et nytt «backdrop» bak trommene. Enda et prærielandskap. Det er den styggeste, mest amatørmessige datagrafikken jeg har sett på 20 år. Skal de grønne tingestene der være kaktuser? Ufattelig at han har latt dette passere.

«No Such Thing» og den brukbare countrysangen «You're No One 'Til Someone Lets You Down» kommer så. Sistnevnte er litt Bakersfield og litt western swing, og kunne vært noe for Merle Haggard. Trommis Sterling har problemer med å gi den skikkelig kraft i «swingen».

«If I Ever Get Around To Livin'» er litt blues, litt country, litt jazz. Litt sånn der «kosmisk cowboy» altså, og kveldens soleklare høydepunkt for undertegnede. Han spiller akustisk gitar foran på kroppen, og elektrisk bak. Et partytriks.

Noen takter av Mungo Jerrys «In The Summertime» annonserer et nytt skifte på skjermen bak scenen, og går over i den trivelige «Wildfire». «Why Georgia» akkompagneres av spak allsang.

Han går av, og kommer tilbake med Grateful Deads «Friend Of The Devil» (alle digger Dead nå om dagen, mytologien og ikonografien rundt dem er uimotståelig romantisk). Det er en traust taffelversjon, alt for selvhøytidelig. Men med lekre gitardetaljer og nok en strålende solo (han fletter inn noen takter av Derek & The Dominos-arrangementet av Jimi Hendrix' «Little Wing»).

«Whiteboy»-funken i «Vultures» får avslutte. Han spilte verken «Heartbreak Warfare» eller «Who Says».

Solide, smakfulle saker, som man skjønner. Så hva er problemet?

Vel. Mayer har lite utstråling. Det er ett. Han synger godt - som John Hiatt! - men sparer lidenskapen til gitarsoloene. Det er først når han gyver løs på dem at man får en følelse av at han uttrykker noe. En av de store heltene hans, Eric Clapton, er likedan. All-round artisteriet er ham et ork. Minuttene med gitaren er det hele og fulle poenget.

For ett års tid siden så jeg en Rolling Stones-konsert på TV. Et av «50-årsjubileumsshowene» deres. Det var en elendig konsert, på ett unntak nær: John Mayer. Han kom på, spilte gitarsolo og sopte gulvet med de gamle surremiklene. Kulere enn Keith. Så hvorfor blir han så ordinær når han «må» synger sine egne sanger?

Snodig, dette. Han er jo en mer enn dugandes låtskriver. Talent for tekster har han også.

Og frustrerende. Jeg ble ikke beveget, og kjedet meg ofte. Det kan selvfølgelig være min feil.

Men faktum er: Hadde jeg ikke kjent til ham på forhånd, ville jeg ikke hatt en aning om hva det er han vil med musikken sin idet jeg gikk ut fra Oslo Spektrum i går.

MORTEN STÅLE NILSEN

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder