SJELDEN FUGL: PJ Harvey - en enestående artist som har begått årets ypperste album, ifølge VGs anmeldere. Foto: Magnar Kirknes/VG

SJELDEN FUGL: PJ Harvey - en enestående artist som har begått årets ypperste album, ifølge VGs anmeldere. Foto: Magnar Kirknes/VG

VGs anmeldere kårer verdens beste plater: Årets beste internasjonale album 2011

I 2011 ble det en spinkel britisk dame som endte med å lage den beste platen i verden.

ARTIKKELEN ER OVER SYV ÅR GAMMEL

Kåringen er utført av VGs anmeldere: Tor Martin Bøe, Morten Ståle Nilsen, Sandeep Singh, Thomas Talseth og Stein Østbø

1. PJ Harvey - «Let England Shake»:

Det er ikke så mange av de «alternative» rockdebutantene fra tidlig nittitall som fortsatt henger i stroppen nå. Polly Jean Harvey er imidlertid et klart unntak. Hun har alltid fremstått som en sjeldenhet, og bragden hun begår med sitt åttende album er da heller ikke dagligdags.

For her overgår hun selv sine tidlige, mest innflytelsesrike plater, og gir ut sitt mektigste verk noen gang.

Det kan synes som et paradoks at en artist som har bygget sin legende på å lage «styggvakker» rock når en formtopp når hun for første gang lager et utpreget vakkert album, med musikk som utelukkende stryker medhårs. Men for de av oss som følte at Pollys senere plater led under en irriterende trang til å være trassig, føles «Let England Shake» som en etterlengtet gavepakke.

Albumet mangler likevel ikke skarpe kanter, for å si det forsiktig. PJ Harveys oppgjør med hjemlandet som samfunn og krigførende nasjon byr på noe av den blodigste lyrikken noen gang servert på en plate konsumert av mainstreampublikumet. Både tekstene i seg selv og den vâre fremføringen av dem holder sensasjonelt nivå.

Ytterligere storhet understrekes av at platen rent musikalsk fremstår som en hyllest til England. PJ Harvey har alltid hatt amerikansk blues som utgangspunkt, men «Let England Shake» er fremfor alt en oppdatert variant av klassisk britisk folkrock. En elegant gest med tanke på innholdet, og en manøver kun de aller ypperste kunstnere er i stand til å ro i land.

Og her i Norge vet vi å sette pris på slike. Ingen andre steder i verden har «Let England Shake» gått høyere på en offisiell salgsliste. Albumet fikk 23 uker på VG-lista, og nådde annenplass.

Den fortjener dog en førsteplass. Og her er den.

2. The War On Drugs - «Slave Ambient»:

Enkelte plater er basert på en så briljant idé at det får en til å stille spørsmålet: Hvorfor har ingen tenkt på dette før? Det finnes jo rikelig med artister som har fulgt i de låtmessige fotsporene til Dylan, Springsteen og Petty. Hauger av band som har adoptert My Bloody Valentines skjønne gitardrønn. Men kombinasjonen av disse, som Philadelphia-kvartetten langt på vei perfeksjonerer på dette, deres andre album, føles ny og ukjent frem til nå. Deres omfavnelse av fortiden resulterer i en ekstatisk veiviser fremover.

3. Kurt Vile - «Smoke Ring For My Halo»:

Ikke alle skilsmisser ender i ulykke. Vile er forhenværende medlem av The War On Drugs, og har nå blitt såpass til soloartist at man kan trekke paralleller til Brian Enos exit fra Roxy Music; både mann og band tjente kreativt på bruddet. I likhet med gamlebandet har også Vile en betydelig Springsteen-gjeld, men han dyrker de dystrere, akustisk klingende sidene av The Boss, med en mumlende grunntone i slekt med Velvet Undergrounds selvtitulerte mesterverk. Mer enn noen andre er Vile lyden av «americana» anno 2011.

4. Raphael Saadiq - «Stone Rollin'»:

«Stone Rollin'» er Raphael Saadiqs endelige reise tilbake til utgangspunktet for alle moderne, svarte musikkformer - inkludert soul - nemlig femtitallets rhythm'n blues. Det er en reise som startet fremtidsrettet i 2000 da Saadiq co-produserte den banebrytende neosoul-klassikeren «Voodoo» med D'Angelo - de to sto selv bak singlesuksessen herfra, «Untitled (How Does It Feel)», opprinnelig en hyllest til Prince. Og Raphael Saadiq spilte selv i bandet til Prince som tenåring i to år på åttitallet. Unike referanser som gir fullt utslag på denne musikalske heksegryten.

5. Mastodon - «The Hunter»:

Det skulle egentlig ikke være mulig å overgå det ambisiøse metalmesterverket «Crack The Skye» fra 2009, men med «The Hunter» tangerer Atlanta-gjengen sin egen kompromissløshet. Som forgjengeren, er også «The Hunters» bakteppe tragisk - Brent Hinds' bror falt brått død om under en jakttur, mens «Crack The Skye» handlet om Brann Dailors søster som tok sitt eget liv. Vi er de siste til å håpe på flere forferdelige nyheter i bandets nærmeste familie - vi ønsker bare at Mastodon fortsetter å lage udødelige plater, uansett bakgrunn.

6. Tom Waits - «Bad As Me»:

Tom Waits er en gjenganger på norske «årets beste plate»-lister. Den - i sin egen sammenheng - mer tilgjengelige «Bad As Me» er intet unntak. Waits har vært sin egen sjanger i snart førti år, men fortsetter å forbløffe verden med skakk sirkusmusikk, hudløse pianoballader og skramlende infernorock også inn i et nytt tiår. Og glem ikke hans sedvanlig hvesende, vindskeive vokal. Lite har gledet oss mer i 2011 enn at rockens største grusevokal klatrer til topps (igjen) på norske hitlister i den pågående autotune-æraen.

7. Gillian Welch - «The Harrow & The Harvest»:

Der PJ Harvey har John Parish (og Mick Harvey) som stødige sidekicks gjennom mange år, kommer man heller ikke utenom David Rawlings når det handler om Gillian Welch. Duoens første album på åtte år ble foranlediget av skrivesperre. Det høres bare ikke sånn ut. Deres sparsommelige, nakne og til tider dystre «american gothic»-uttrykk blandes med vakre harmonier og bunnsolide melodier. Dette er selve essensen av amerikansk folkemusikk, en sti som Welch og Rawlings har fulgt trofast i femten år. Som ledestjerner.

8. White Denim - «D»:

Her kommer gutta som har øvd. Texaskvartetten White Denim putter flere musikalske ideer inn i én låt enn de fleste sprer over et helt album. Og det med en eksplosiv disiplin som kan minne om King Crimsons. 2010-tallets svar på Minutemen har sine røtter i hardcore, men ekspanderer i alle retninger på «D», det tredje konvensjonelle albumet deres: En oppvisning i muskuløs musisering og potente overganger. Og jammen har de ikke gode melodier, mjuke ballader og en vokalist med pen stemme i tillegg.

9. Drake - «Take Care»:

Det sier litt om kanadiske Drakes posisjon i hip hop- og R&B-kretser at hans andre album gjestes av nåtidsstorheter som Rihanna, Nicki Minaj, Rick Ross, The Weeknd og Lil Wayne så vel som juniorlegende Andre 3000 og sertifisert überlegende Stevie Wonder. Vel så mye sier det at gjestelisten ikke er det mest imponerende ved platen. Lyrisk smartere og beatmessig sterkere enn debuten, med sensitiv rapping og suveren soulforståelse. En 80 minutters egotrip dynket i vellyd.

10. Paul Simon - «So Beautiful Or So What»:

I kategorien «relevante artister over 70 og i toppform» har vi i år en suveren vinner i Simon, som stadig synger som om han ikke var en dag over 14. Stilen er velkjent, med magnifikke melodier, kloke ord, kriblende gitarlinjer og rytmer fra øverste sessionmusikerhylle. Men både enkeltlåtene og helheten er det sterkeste mannen har levert på et kvart århundre. Det kunne ikke vært bedre timet, i en tid hvor unge hipstere som Vampire Weekend eksplisitt tilkjennegir Simon som en helt avgjørende inspirasjonskilde.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder