One Direction-konserten låt for låt

De britiske popheltene spilte på Ullevaal stadion fredag kveld. VGs Morten Ståle Nilsen anmeldte konserten låt for låt!

Artikkelen er over fire år gammel

One Direction er tilbake i Oslo, etter to års pause fra det norske publikummet. Forrige gang spilte ungguttene på Telenor Arena, men denne gangen tok britene turen til Ullevaal Stadion. Dessuten var det bare fire medlemmer på scenen:

Femtemann Zayn Malik forlot bandet i mars.

Les også: - Kan bli siste gang norske fans får se dem

Tidligere denne uken var bandet på plass i Danmark, hvor anmelderne slett ikke lot seg begeistre av konserten. VGs Morten Ståle Nilsen var heller ikke veldig imponert: Her kan du sjekke ut terningene han trillet for hver sang! Hvilket terningkast han ga konserten i sin helhet, kan du lese her. Selv om anmelderen ikke lot seg overbevise av One Direction, hadde fansen en fantastisk kveld på Ullevaal stadion. Les detaljer og se bilder i VGs One Direction-studio!

VG:s terninger viser 3 prikker

«Clouds»

Publikum, som har ivret sterkt selv for musikkvideoene som er blitt vist på storskjermene etter at McBusted ga seg (gledeshylene var klart mer avmålte da reklamesnuttene for Jan Thomas Hair Studio flimret), går forutsigbart og gøyalt bananas idet heltene åpenbarer seg. Gruppen er 23 minutter forsinket – kan de ikke bare holde en avtale, som skikkelige folk? 20.53 er sen konsertstart for et band som henvender seg til barn og unge. Men OK. Det smatrer i fyrverkerier, og kvartetten er straks ute og «jobber» sine respektive hjørner av scenerigget. Drømmeprinsen selv – Harry Styles – er på min kant (smelt, lizm). Et stadionmonster med «here we go again»-refreng, som drukner i det glade hysteriet.

VG:s terninger viser 4 prikker

«Steal My Girl»

Et av bandets sterkeste kort. Minner noe innmari om AOR/MOR-rock fra det tidlige åttitallet, spesifikt Journeys «Faithfully». Det pianoriffet der er like 1983 som Ronald Reagan. Lyden er skral, men heldigvis noe lavere enn det gruvekkende drønnet som var McBusted. Gruppen er veldig atskilte på scenen, konsekvent på hver sin egen lille fløy – selv på den lange veien ut til scenetungens tipp.

VG:s terninger viser 3 prikker

«Little Black Dress»

Ingen skal beskylde 1D for å være sofistikerte harmonisangere. Ikke solosangere heller. Det er umulig å vite hvem det er som til enhver tid synger hva. «Little Black Dress», som kan minne om en Kiss-låt fra 1976, blir kjasete og kaotisk. Men energisk. De er ute og «rocker» de som står bakerst på stadion, med de «rimeligste» billettene.

VG:s terninger viser 3 prikker

«Where Do Broken Hearts Go»

En fugl flyr skrekkslagent over stadion da fyrverkerier avslutter denne øsete halvballaden. Som igjen blir slomsete. De er fortsatt helt ytterst, for å gi «the cheap seats» valuta for pengene. Beveger seg stakkato og ugrasiøst. Ingen dansere, disse gutta, gitt.

VG:s terninger viser 4 prikker

«Midnight Memories»

Praktisk talt et plagiat av Def Leppards «Pour Some Sugar On Me», og således bygd for anledninger som dette. Den litt valpefett-aktige Liam Payne ønsker velkommen. Når han innleder samtaler med de andre, er det umulig å oppfatte hva som sies. Men han avslører i hvert fall at dagen i dag er «the international kissing day», hvilket leder oss over i …

Les også:Er Niall nestemann ut?

VG:s terninger viser 3 prikker

«Kiss You»

Noe av det nærmeste de ellers ganske «rock»-pregede 1D kommer purt, oppjaget boybanderi. De beveger seg tilbake til hovedscenen, langs en stripe utstyrt med stålkonstruksjoner som får den til å se ut som et futuristisk helsestudio. Nok en låt som drukner i en ufokusert fremføring. Det gjelder både bandet og frontfigurene.

VG:s terninger viser 3 prikker

«Stockholm Syndrome»

Oj. Her er det jammen mulig å utskille solosangpartier. Styles, som innleder, kommer best fra det. Louis Tomlinson bare mumler. Låten er ikke all verden. En døll discobeat og et så-så refreng gjør ingen sommer. «Det er ikke så kaldt som jeg hadde regnet med», sier Payne, og har heldigvis rett i det. Det er ikke akkurat en sommerkveld, men noe som kan ligne.

Les også:Flere unge One Direction-fans skadet i fjor

VG:s terninger viser 3 prikker

«Ready To Run»

Niall Horan «aksler» en akustisk gitar for denne Mumford & Sons-lignende folkrockeren. Sangharmoniene i refrenget er åpenbart «på boks», som det het i gamle dager. Gruppemedlemmene lider fortsatt under en voldsom berøringsangst, de befinner seg konstant på vei bort fra hverandre, hvilket gjør det vanskelig å feste blikket på noe eller noen. Småkoselig, på speiderleirmåten.

VG:s terninger viser 2 prikker

«Strong»

Ultraanonym sang, som gir en anledning til å ta inn scenekonstruksjonen. Den ser ut som noe Rolling Stones kunne ha dratt med seg på åttitallet. Preget av noen vagt japanskinspirerte kruseduller – et pizzastykke, noe toalettpapir, en ost (?). Ikke vanskelig å si hva dette betyr: Det betyr ikke noe.

VG:s terninger viser 3 prikker

«Better Than Words»

Har et gitarriff som er rappet fra en John «Cougar» Mellencamp-låt jeg ikke husker tittelen på i farten (mest fordi jeg ikke har videre sans for John «Cougar» Mellencamp). Men den var vel på «Scarecrow», tror jeg. Horan skryter av «this incredible place» og peker ut over en helt ordinær fotballstadion. Apropos. Det er blitt hevdet, i konkurrerende mediekanaler, at det er 30 000 mennesker her i kveld. Det kan umulig stemme. Dersom kapasiteten er 31 000, som er blitt oppgitt, kan vi kanskje tippe på 23-25 000? Det er i alle fall god plass i de to største feltene nede foran scenen (de helt foran, med de stiveste billettprisene).

VG:s terninger viser 3 prikker

«Don’t Forget Where You Belong»

Skal si 1D fikser de uptempo festlåtene bedre enn balladene. Denne omskaper riktignok Ullevål til et hav av lysende mobiltelefoner – et frapperende vakkert skue, faktisk. Men melodien er gørr, og Horans årelange introduksjon har nok en gang demonstrert at One Direction med fordel kunne hatt en bedre dramaturgi på showet sitt. De fremstår som overrasende lite «profesjonelle». Det er en del av sjarmen med dem, seff. Men det kan bli for mye kødd også.

VG:s terninger viser 2 prikker

«Little Things»

Ed Sheeran-låt, og et klassisk eksempel på dennes siklende føleriske, råpopulistiske «jeg elsker deg akkurat som du er»-stil. Gruppen samles for en stakket stund, i en trapp som leder ned til scenetungen. Synger hver for seg, og nok en gang er det den pipete Tomlinson som kommer dårligst ut av det. Den alltid smilende Horan utviser visse kvaliteter – han kan sikkert ha en fremtid som trubadur i britiske barnehager. Payne og Styles er karismatikerne.

VG:s terninger viser 3 prikker

«Night Changes»

Mer trubadurvirksomhet i samlet flokk. Denne har et romantisk, fengende refreng. Det at de holder seg i samme radius på scenen gir konserten et sårt tiltrengt fokus. Bandet bak dem spiller slik alle popstjerne-backingband spiller: Utstudert effektivt og anonymt. Gjør det de må, og ingenting annet.

VG:s terninger viser 3 prikker

«18»

Mer Sheeran. Praktisk talt en remiks av hans egen «The A Team». Popmusikken er grei og grønn sånn – god til gjenbruk.

Les også:Brudd for One Direction-medlem

VG:s terninger viser 4 prikker

«Alive»

Vi er i de korte låttitlers periode, men nå skal det i alle fall spilles popmusikk igjen. «Alive» har en klassisk «cheerleader»-beat og et OK refreng. Samt – jøss – en gitarsolo. Den grelle scenebelysningen slås på, og scenen helt ytterst «leviterer». De er fanget der ute, gitt. Fint, fargerikt popøyeblikk.

VG:s terninger viser 3 prikker

«Diana»

Låten kunne vært hentet fra et soundrack fra åttitallet, type «Footloose». Ikke noe galt i det. Miniscenen senkes igjen, og Styles – med god margin den mest energiske av de fire – er førstemann til å hoppe av i fart og begynne joggeturen tilbake til moderskipet.

VG:s terninger viser 3 prikker

«No Control»

Frisk, «snappy» ungdomsskolepop som for alvor får fart på armveivingen i publikum. Halve stadion har tatt med fargerike ballonger – et åpenbart på forhånd «avtalt» ritual i anledning akkurat denne låten. Alltid kult å se så mange lykkelige mennesker. Tomlinson rakner fullstendig i løpet av sitt korte vers, men blir tilgitt igjen.

VG:s terninger viser 5 prikker

«What Makes You Beautiful»

«Vintage» One Direction! (Altså fire år gammel sang). Fint dette. Styles – som ser ut som en ung, mer normalt proporsjonert Mick Jagger – er i ferd med å gå tom for pust, men kjemper videre. Det er blitt mørkere, slik at lysene kommer til sin rett. Tenåringspop og tenåringshysteri på sitt triveligste.

VG:s terninger viser 2 prikker

«Through The Dark»

«Are the girls OK?» roper Styles. Hviiin! Hyyyl! «Are the lads OK?». [Stille]. Payne har en noe enerverende tendens til å bryte ut i latter hver gang han synger første vers alene, og dette er mer Mumford & Sons-ish dusinvare. Tomlinsons vokal mislykkes nok en gang – gutten kan ikke synge, altså. Men han er god til å helle vann over hodet til Payne. Hvilket han gjør.

VG:s terninger viser 4 prikker

«Girl Almighty»

Særs lystig pop. Noel Gallagher ville ha senket seg dypt og tilfreds ned i lenestolen etter å ha forfattet linjen «she floats through the room on a big balloon». Publikum synes å kunne leve med savnet av Zayn Malik, One Directions mørke og mystiske «bad boy», som forlot dem i mars – trolig for å gi seg i kast med en sjanseløs solokarriere. Fyrverkerier setter et dramatisk og svoveldunstende punktum.

VG:s terninger viser 4 prikker

«Story Of My Life»

Frem med mobiltelefonene igjen (de proffeste har med «selfiestenger»). Det er en av de beste balladene deres, men publikum synger den mer inderlig enn de fire på scenen. De der oppe viser tegn til slitasje nå. Men de henger nå i hop.

VG:s terninger viser 3 prikker

«You & I»

Pausen før første ekstranummer er lang. Enkelte begynner å gå mot utgangene. Hylene som stiger opp når de kommer tilbake er imidlertid om mulig enda mer intense enn de som møtte dem ved konsertens start. Styles har skiftet fra flagrende hvit skjorte til svart T-skjorte, og har bundet opp det lange håret i en bolle bak på hodet. Stilledansballaden, som igjen låner mye fra forne tiders popmusikk (slik at også brave foreldre kan kjenne seg igjen), fremføres med fynd og klem, spesielt av’n Harry. Tomlinson er fremme med vannflaskene igjen når den er over, og det er nok en gang Payne som får gjennomgå. Skøyere!

VG:s terninger viser 3 prikker

«Little White Lies»

En konsert som var topptung på hits, for så å lide under sekunda låtmateriale på midten, går inn på oppløpssiden. Horan klamrer seg trofast til gitaren, og bandet gir det de har av bombast – tomtom-salver og cymbalpisking – til det siste refrenget.

VG:s terninger viser 5 prikker

«Best Song Ever»

«Best Song Ever» er kanskje ikke en gang One Directions «best song ever». Men ikke forsøk å si noe slikt til dette publikummet. Alt skrus på fullt på scenen, og mengden fyrverkeri tilsvarer det totale forbruket i en gjennomsnittlig stor norsk by på nyttårsaften. Veldig «rocka». Og unektelig gøy.

Nysgjerrig på hvilket terningkast konserten fikk totalt? Les dommen her!

MORTEN STÅLE NILSEN

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder