FOLKROCKTRIO: På grunn av en uakseptabel fotokontrakt har ikke VG bilder fra konserten i Oslo spektrum. Bildet er tatt under en konsert med den historiske trioen i Milano tidligere denne måneden. Foto: LUCA MARENDA , Demotix/Corbis

Konsertanmeldelse: Crosby, Stills & Nash

Nitid nostalgi

Tvers gjennom trivelig da hippiehærførerne inntok Oslo.

Crosby, Stills & Nash

Oslo Spektrum

Publikum: Ca. 6500 (fullt)

5 av 6

Femtekolonnisten Neil Young er hjemme. Han og David Crosby snakker ikke sammen etter at hvalrossen Croz fornærmet Neils nye kjæreste, Daryl Hannah.

Det er greit. Young har en tendens til å ta all oppmerksomheten. Det er OK at de tre andre får sitt.

Om vi skal være litt kritiske først: Det som er blitt hjemme med Neil, er enhver form for uforutsigbarhet. Young er jo alltid full av spillopper liksom, og det har sin egenverdi det, selv om det overveiende blir forferdelige plater av det om dagen.

Som trio er Crosby, Stills & Nash (CSN) veldig trygge. De foredler et materiale som er mer eller mindre stivnet i aspik – den kreative æraen deres er for lengst over. Forskjellen mellom dem og den andre «sekstitallsartisten» som gjestet Oslo nylig, Bob Dylan, kunne knapt vært større.

Les også: David Crosby og Keith Richards: – Hip hop er ikke musikk!

De begynner, noe rustne, med «Carry On». Harmoniene – selve gullvevet i lyden deres – virker anstrengte. Å si at de låter som i sin kjerubiske ungdom, ville være en løgn. Det virker som om de kompenserer med kraft. Ja, de synger hardt der de pleide å synge mykt.

Stephen Stills sliter med stemmen. Det har vært spekulert i om han har hatt et slag, eller flere. Sikkert er det at han mumler, sluker ordene.

Evnene hans som bluesy elgitarist er imidlertid både undervurderte og fremdeles til stede. Soloene han spiller er langt fra perfekte. Men de føles som de mest spontane, skapende øyeblikkene konserten har å by på, det elementet i den som lever mest i nuet.

Graham Nash er motivatoren. Prototypen på syttitallets myke mann, hvis diplomatiske evner har holdt denne gjengen sammen. Det kan sies at de kokett lettvektige, sub-Macca poplåtene hans blir vel sukkersøte (det kan i alle fall sies av meg, som mener det). Men han er en god mann, tror jeg.

Crosby er i fin form – formidabelt fin med tanke på hvor langt nede han var for et par-tre tiår siden. De beste låtene hans – «Guinnevere», «Déjà Vu» – har noe trolsk, spøkelsesaktig ved seg. Det ligger i gitarstemmingene, med sin indiske klang, som har vært med ham siden tiden i The Byrds. Det ligger aller mest i måten han arrangerer korharmonier på. De føles som en ånd som siger gjennom rommet.

«Long Time Gone» er relativ sidrumpet softrock, et bevis på at kritikken som er blitt rettet mot dem – «sedate», «selvnytende» – har noe i seg. Nash dedikerer «Military Madness» til sin «bokhandlervenn Ivar», og sikter trolig til Ivar Tronsmo.

Noe løsner i «Southern Cross». Croz og Nash synger den dramatiske «Cathedral» på egenhånd. Lyden er utmerket – man kan høre treet i trommestikkene når Russ Kunkel slår kantslag på skarptrommen. Bandet er aldeles ypperlig: Musikere så selvsikre og smakfulle at all oppmerksomhetssyke for lengst er kurert i dem.

Bassisten Kevin McCormick er ifølge Nash født og oppvokst i Oslo, og flørter ved å spille noen toner fra «I Dovregubbens hall» i oppvisningsnummeret «Déjà Vu», avlevert etter en stødig utgave av hippieidyllhymnen «Our House».

Det andre settet byr på ømme, forsiktige versjoner av «Helplessly Hoping» og «Teach Your Children». Dessuten: Tre ferske sanger, fremført i soloformat. Ingen krise, selv om Stills er litt sånn «old man yells at cloud» i sin, «Virtual World».

Publikum – ’68ere og musikksnobber i 30- og 40-årene – er ekstremt lydhøre, uhyre respektfulle.

Nash’ «Chicago» er ganske «rock» til ham å være. Crosby stjeler avdelingen i kraft av «Guinnevere» og (den Neil Young-aktige) «Almost Cut My Hair».

«Wooden Ships» gir oss en bittersøt flik av hippiedrømmen. Aldri har vel en generasjon vært mer misunnelsesverdig unge – som i «håpefulle» – enn CSNs. Noen ganger føles det som om vi som kom etter dem måtte betale prisen for det.

Stills virker en smule irritert i den første delen av den beste låten deres, hans egen «Suite: Judy Blue Eyes». Noe galt med den akustiske gitaren? Alt tar seg inn i den siste seksjonen. Den illustrerer texaneren Stills’ store gave til rockmusikken: Den latinamerikanske innflytelsen. Smeltedigelelementet. Fint å høre i disse Donald Trump-tider.

Terningkast fem er snilt. Men det var en tvers gjennom trivelig konsert. CSN – spesielt Graham Nash – vil dessuten at vi skal være snille med hverandre. Og fred, kjærlighet og forståelse er ikke noe å le av.

MORTEN STÅLE NILSEN

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder