STERKT TILBAKE: Radiohead. Foto: XL/PLAYGROUND

Plateanmeldelse: Radiohead – «A Moon Shaped Pool»

PR-mesterlig kunstrock.

ARTIKKELEN ER OVER TRE ÅR GAMMEL

ALBUM: ROCK

Radiohead

«A Moon Shaped Pool»

(XL/Playground)

5 av 6

Det kan virke som den kreative kraften til Oxfordkvintetten ikke renner like hurtig som før.

Sakte har de senket pulsen fra to, til tre, til fireårlige utgivelsesfrekvenser.

Fra halvslappe «The King Of Limbs» (opp med hånden den som har hørt på den noe særlig siden) til deres nye og niende album, er avstanden nå oppe i fem år.

Kan man tilkjenne denne stadig saktere jobbende kunstneriske kvernen en slags frykt for ikke å være relevant nok?

Kan man få nok av «sjokkutgivelser»?

Nei.

I den engelskskrivende delen av verden som vi liker å sammenligne oss med, har bandet lenge dominert den daglige musikksamtalen bare basert på muligheten for en ny utgivelse.

Etter de sosiale medie-triksene de bedrev i forrige uke – da de nærmest forsvant fra nettet – har oppmerksomheten eksplodert.

I så måte er Radiohead musikkbransjens svar på (gjesp) Apple – de er ikke de første som lanserte sjokkutgivelser, de er ikke en gang de første i år.

Men det er Radiohead som mestrer det best. (Beklager, Beyoncé.)

Deres niende har alt det man enten elsker eller hater med gruppen, fra Thom Yorkes drivende og malende stemme, til Johnny Greenwods knitrende intense gitarspill og ikke minst følelsen av å være klemt mellom et band og en laptop.

Den ignorerer det irrelevante feilskjæret i 2011, og er deres mest organiske på nærmere tjue år.

Nøkkelsporet er «Ful Stop». En moogtrent synthsak som spes ut med skrekkfilm-uling og buldres over i en drivende Radiohead™-rytme. Et rytmisk vokalt repetativt innspill tikker inn – før gitarene tar over og gjør låten til optimal Radiohead-musikk.

«True Love Waits», en livefavoritt som har eksistert som liveopptak siden 2001, avslutter disse 53 minuttene. Den er til gjengjeld varmebehandlet om til en helt ny og enda mer lengtende versjon for piano og nattemørke.

Litt effektiv søking på YouTube kan avsløre at førstesingelen, den spetakulært uhyggepopete «Burn The Witch», har vært hintet til over flere år.

På samme måte som Johnny Greenwoods samarbeid med regissør Paul Thomas Anderson («Magnolia», «Boogie Nights», «There Will Be Blood») har medført en betydelig vellykket strykertilstedeværelse. Det ville ikke vært i nærheten like bra uten filmmusikkkompetansen.

Denne langsiktigheten, eller sendrektigheten, er den skjulte og sanne skjønnheten i Radioheads måneformede svømmebasseng.

Man forventer at ingenting av det som er festet til harddisken er tilfeldig. At låtene er plassert alfabetisk, med albumtittelens bestemte artikkel som nøkkel til en dypere kode.

Slikt koko konspirasjonsteoretisk vrøvl er bare underholdende humor fra bandets mystikkbyggende side. Albumtittelen kan like mye være det de skal bruke salgsinntektene til; kostnaden på den fysiske samleboksen nærmer seg denne gangen tusenlappen.

Og alfabetiseringen? Tja, hvorfor ødelegge en enkel, men effektiv gimmick med å gi låtene navn etter at masteren er låst?

Internett diskuterer nok en gang Radiohead-sammenhenger som ikke er der, og holder dialogen om bandet aktiv til neste gang de finner det for godt å spille inn noe nytt.

De kan like gjerne la det gå ti år til neste gang.

BESTE LÅT: «The Numbers»

TOR MARTIN BØE

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder