HJEMME: Hanne Sørvaag hjemme i sin egen leilighet i Oslo under et intervju med VG for en tid siden.
HJEMME: Hanne Sørvaag hjemme i sin egen leilighet i Oslo under et intervju med VG for en tid siden. Foto: Trond Solberg/VG

Hanne Sørvaag gir slipp på gammel kjærlighet

MUSIKK

13 år etter at hun ble forlatt av kjæresten, og mange såre låter senere, har Hanne Sørvaag (38) omsider bestemt seg for å se fremover.

Publisert:

Få artister har fått så mye fokus på kjærlighetslivet i pressen som Sørvaag. Gjennom hele karrieren har hun sunget om den store kjærligheten som glapp.

På det nye albumet – den første norske – er han også med. Men «Den du aldri fekk» er trolig den siste låten gamlekjæresten kan hevde er «sin». Da VG konfronterer henne med at de nye tekstene bærer preg av å være et slags oppgjør, svarer Sørvaag bekreftende.

– Jeg føler at jeg er på vei videre. Det er ikke mer gull i den kisten der. Nå må jeg se fremover. Jeg har tatt kontrollen. Selv om det er den samme erfaringen som ligger til grunn også for de nye låtene, er det ikke de samme lidende, melankolske sangene som tidligere, sier popartisten.

Hun vet at han vet hvem hun synger om. Kjærlighetssorgen til tross – Sørvaag er takknemlig for hva ekskjæresten har betydd for hennes karriere.

– Altså, jeg må si tusen takk til ham. Jeg er utrolig takknemlig for den inspirasjonen jeg har fått. Det var alltid noe å hente derfra. Men på ett tidspunkt er det viktig å slippe taket og ikke gå seg helt vill i det. Livet blir litt sånn som jeg skriver, og sangene blir litt som jeg lever. Så det er viktig at jeg skriver på en måte som fører meg videre.

Nå må hun finne seg en ny «muse», sier hun og ler.

– Nå føler jeg at jeg har plass. Jeg er klar for å la noen komme inn. Det rommet har vært ganske fullt til nå.

(Teksten fortsetter under videoen)

På «Som om me hørte samen», hennes aller mest personlige album til nå, dykker hun også ned i et annet sårt minne – foreldrenes skilsmisse. Sørvaag var fire år.

– Jeg har ikke turt å skrive om det før, men husker krystallklart da mamma sa at hun skulle flytte. Det er kanskje mitt aller første minne i livet, fordi det gjorde så inntrykk. Sangen skrev seg på en måte selv da tiden var inne.

Sørvaag presiserer at hun har godt forhold til begge foreldrene, og at hun ikke vil fordele skyld.

– Dette er bare min egen bearbeiding. Både mamma og pappa er fine mennesker som alltid har gjort sitt beste. Den første leksen jeg lærte i livet mitt, var at man ikke skal late som. Man kan ikke være et sted kun fordi det ser fint ut fra utsiden. Og det er egentlig en fin lekse.

Siden har livet bydd på flere lekser. Som at man ikke skal utsette ting. Lite visste Sørvaag og låtmakker Pål Frøiland da de sammen skrev låten «Det einaste som aldri dør» at Sørvaag kort etter skulle miste en nær og kjær venninne. Sangen handler om døden og ble plutselig veldig aktuell.

Bare tre uker har gått siden Sørvaag sto i begravelsen til Vibeke Skofterud og sang «La ilden lyse».

– Vibeke og jeg hadde snakket om å møtes, men det var alltid noe som kom i veien. «Vi tar det igjen», skrev vi i de siste tekstmeldingene. Det er vondt å lese. Vi var jo så travle, begge to. Jeg har fått mange gode innsikter etter Vibekes bortgang, men jeg ville aldri hatt dem til den prisen.

(Teksten fortsetter under videoen)

Sørvaag kjempet mot følelsene gjennom fremføringen i begravelsen, men er glad for at hun gjorde det.

– Når man er så rørt, så er stemmen det første man hører det på. Jeg visste at jeg måtte forberede meg mentalt. I tillegg var det alle omstendighetene. Vibeke var så kjent, mange møtte frem, seremonien skulle direktesendes, og hun var så altfor ung. Men først og fremst var hun en venninne.

Midtveis i sangen begynte Sørvaag å skjelve.

– Jeg måtte holde meg fast i mikrofonstativet og trekke pusten. Kisten lå rett bak meg, så det var veldig spesielt. Før andre vers var det akkurat som Vibeke sa til meg at «dette klarer du». Da fikk jeg styrke. Livet er skjørt for oss alle. Vi vet aldri når det er over. Savnet etter Vibeke er stort. Det er uendelig trist ikke å kunne ringes og møtes. Jeg tenker mye på hvor glad hun var for det hun hadde, og alt hun så frem til, sier Sørvaag og legger til:

– Som det åndelige og kanskje litt overtroiske mennesket jeg er, føler jeg at jeg har Vibeke med meg fortsatt.

(Teksten fortsetter under bildet)

Det er med en stor dose nervøsitet Sørvaag slipper de norske låtene ut til lytterne.

– På engelsk kan man gjemme seg litt. Nå synger jeg mer rett på sak, mer nakent.

Sørvaag kan ikke se for seg at hun går tilbake til engelsk. Hun er også ferdig med å skrive låter for andre.

– Det er kjekkest å holde på med mine egne prosjekter. Meningen med livet er å stå på en scene og synge.

Sørvaag vant «Skal vi danse» og har vært med i «Hver gang vi møtes». Aldri «Stjernekamp»

– Jeg har blitt spurt noen ganger, men har ikke følt for å teste ut alle disse sjangerne. Jeg har sjangerhoppet nok i det virkelig livet. Men nå når jeg har funnet mitt «sound», kanskje jeg sier ja neste gang?

Her kan du lese mer om