1 av 4SOLID: Patti Smith fenget på Øyafestivalen. MATTIS SANDBLAD

Konsertanmeldelse Patti Smith, Øyafestivalen: Vitale gubbestreker

MUSIKK

Patti Smiths øyakonsert er neppe noe for bøkene, men hennes nærvær gjør det verdt tida.

  • Kim Klev
Publisert: Oppdatert: 12.08.18 00:02

Konsertanmeldelse, Øyafestivalen: Patti Smith

Skal man tro den legandariske musikkskribenten Lester Bangs, var det beat-generasjonen – og ikke de skitne hippiene et tiår senere – som snudde USA på hodet.
Det var altså dem man har å takke for protopunken, avantgarden og faens oldemor som kom ut av Manhattans ruiner på 70-tallet; musikk som insisterte på at rock ’n’ roll kunne og burde være stor kunst. Patti Smiths bidrag til scenen, side om side med Lou Reed og Laurie Anderson, var å forene beat-poesi og punk-mentalitet; gjøre americana til musikk for folk fra storbyen.
Noe som kaster skygge over Patti Smith er at ideene hennes veldig ofte kjennes større enn sangene. Hvorvidt man elsker eller ikke helt forstår «Horses», hennes genierklærte debutalbum fra 1975, skyldes kanskje hvor opptatt man er av mytologier når man lytter til musikk.

71 år gammel, alderen Lou Reed var da han døde i 2013, har Smith en slående vital tilstedeværelse. Hun spretter hun rundt på scenen, selv med en skadet hånd. Synger overraskende godt gjør hun også; den knirkende eller grove røsten som gjerne forbanner gamle helter, er helt fraværende. 

«It’s beautiful to be alive ... We are forces of love, and we can change the fucking world!» roper hun midtveis uti, et hint om at alderdommen, når alt kommer til alt, kanskje er det rikeste kapittelet i livet.
Vel, kanskje ikke helt... Vendingen fra foruroligende, messende spoken word til den stupide hardrock-slageren «Beds Are Burning» (av Midnight Oil) er ikke akkurat noe studie i modnet smak. Det er synd hun ikke stoler nok på sitt eget materiale til å styre unna så lettvinte løsninger.

Den påfølgende sekvensen er imidlertid flott, og strekker seg avgårde som et uramerikansk steppelandskap, der alt – selv bedagelige gitarsoloer og prekener – kjennes større enn livet. «People Have the Power» er ikke verdens feteste låt, men takket være sitt brennende engasjement gjør Smith den både troverdig og overbevisende.
Konserten går generelt litt opp og ned: tilløpene til rock ’n’ roll er generelt ganske gubbete, mens de mer abstrakte og monumentale partiene har mer gående for seg. Alt i alt havner den tilmålte timen på riktig side av nyansen «middelmådig» og «gjennomsnittlig».

Bandet – som inkluderer sønnen Jackson – er kompetente og tar jobben på alvor, men det er Pattis kjærlige nærvær som til syvende og sist gjør konserten fornøyelig. Det holder det.

Her kan du lese mer om