GUNS: Kvelertak prøver å gjøre sin beste Guns N’Roses-positur. Og feiler. Foto: PETROLEUM

Albumanmeldelse Kvelertak «Splid»: Pusteøvelser

Rogalands farligste band gjør det de kan best, enda litt bedre. Og lager muligens den nye «Tore Tang» i samme slengen.

VG:s terninger viser 5 prikker

ALBUM: ROCK
Kvelertak
«Splid»
(Petroleum)

Verden består av to typer mennesker: De som elsker «Tore Tang». Og alle oss andre.

De førstnevnte holder til i Rogaland, dette vrange fylket som flommer av olje og dialekt. Som ikke vil være en del av resten av Vestlandet. Og muligens ikke Norge i det hele tatt.

Kvelertaks fjerde album åpner med å sementere dette en gang for alle. «Rogaland» er den ultimate låten om regjeringens regionreform, et verk som bør bli ny fylkeshymne, og ta over som seiersdans på håndballkamper, fotballkamper og andre kamper umiddelbart. En låt som kan komme til å bli en utfordring for folk som møter rogalendinger i altfor godt humør i all overskuelig framtid. Tenk «Tore Tang» og gang opp med seks milliarder gitarer.

Det er en fantastisk åpning på et album fra et band, som ti år etter den selvtitulerte debuten ikke på noen måte har senket kvaliteten. Et album som viser at det ikke gjorde noe som helst at vokalist Erlend Hjelvik sa «kvelertakk for seg» en mandag i juli 2018. Og ga mikrofonen videre til Ivar Nikolaisen, tidligere kjent fra alt fra Silver til The Good, The Bad and the Zugly.

«Splid» er akkurat som førstesingelen «Bråtebrann» antydet: Alle riffene fra alle sjangrene som noensinne har hatt en gitar i nærheten av seg. Samtidig. Ved siden av, over og under hverandre. I låter som vokser naturlig og utvider seg nærmest organisk. Der nye idéer dukker opp akkurat idét man tror det ikke kan komme flere.

Moi-bu Nikolaisen er riktignok nesten fra feil fylke, men kan likevel skrike og growle som sin forgjenger. Og han kan synge mer, eh, ordinært. Slik at i alle fall undertegnede, som er vokst opp i nabokommunen, mer enn tidligere kan forstå hva han synger. Det er muligens denne geografiske miljøskaden som bidrar til at jeg synes dette er blitt den festligste Kvelertak-utgivelsen hittil.

For ja: Det går i vante og trauste spor, om ugler, underverdenen og det obligatoriske necro-prefikset. Ingen av låttitlene er like morsomme som for eksempel «Dendrofil for Yggdrasil» og «Sultans of Satan». Samtlige er fulle av ville gitarsolorefrenger. Som på «Fanden ta dette hull!». Eller tendenser av Nikolaisens andre band i alkoholabstinenslåten «Delirium Tremens».
Nikolaisen er ikke det eneste nye. Håvard Takle Ohr (El Cuero) har tatt over trommestikkene etter Kjetil Gjermundrød og slår enda hardere. To låter er på engelsk. Det er ikke på grunn av at Nikolaisen i sin andre hovedrolle i The Good The Bad and The Zugly synger på engelsk. Men fordi Troy Sanders (Mastodon) og Nate Newton (Converge) bistår med vokal på disse. Sistnevnte band har for øvrig gitaristen Kurt Ballou. Som er tilbake som produsent etter et opphold utenfor studio med «Nattesferd».

Mye nytt. Litt gammelt. Generelt et mye bedre oksygenopptak.
Albumtittelen er derimot feil. Dette burde het «forening».
BESTE LÅT: «Rogaland»

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder