Konsertanmeldelse Queen: Dronningens salutt til seg selv

«Klassisk rock»-nostalgi av kongelig kvalitet da «Queen» feiret Queen.

Queen + Adam Lambert

Telenor Arena

Publikum: Ca. 18 000

Bismillah! Selv bare to av fire blad Queen låter jammen som Queen.

Gitarist Brian May høres sjelden ut som færre enn to gitarister, og kan spille i det som føles som tredobbel harmoni med seg selv på den elektriske gitaren han med egne hender snekret sammen for rundt 50 år siden.

Trommeslager Roger Taylor er ikke en av de store teknikerne. Men du gjenkjenner lyden hans umiddelbart. Hemmeligheten ligger i måten han stemmer instrumentene sine på – slakke skinn – og i måten han som regel åpner hi-hat’en hver gang han slår et skarptrommeslag. Mer skal ikke det ikke til.

Sistnevnte er kledd i forstandig sort og har lagt an et hvitt hagegnomskjegg. Han har solbriller på, som for å minne deg på at han er rockstjerne. May har på sin side på seg en frakk med et grelt gitarmønster. Han tar den av seg etter en stund, og avslører en skjorte med – gudhjelpe – nøyaktig den samme heslige dekorasjonen.

Jeg har ikke språk til å beskrive ungfolen og Freddie Mercury-reserven Adam Lamberts (36) mange kostymer. Så jeg lar være.

De er to av fire som sagt, og man merker det i de berømte korharmoniene. Savnet av bassisten John Deacon, som tilsynelatende forsvant fra jordens overflate da Freddie Mercury døde i 1991, er ikke påtrengende, rent visuelt sett. Han var alltid ganske anonym på scenen.

Mercury var aldri anonym på scenen. Elsk ham eller hat ham – han var en av rockens uerstattelige frontfigurer. Rockens mest flamboyante mann, der Adam Lambert er mer ordinært selvnytende. Sistnevnte har lagt til seg noe av Mercurys ganglag og måte å heve den ene armen i autoritær triumf på, men kjenner ellers sin begrensning.

Sceneshowet er av solid «har ikke spart på noe» old school-rockkonsertkaliber. Pyro, konfetti, hydraulikk, folk som dukker opp av og forsvinner ned i scenegulvet. Betongroboten fra omslaget til «News Of The World» (1977) dukker opp stadig vekk, og lysriggene minner om den klassiske scenedesignen deres fra det sene 1970-tallet og det tidlige 1980-tallet: Runde, UFO-lignende former og plenty med lasere.

Det hjelper noe innmari at lyden i Telenor Arena både er høy og – hold forsiden! – god. Bandet, forsterket med tre musikere (tangenter, perkusjon og bass), sitter godt fra første øyeblikk, i det som – ved siden av Lamberts egen «Lucy» (trett dusinvare med klisjéakkorder) – er hitparadens eneste beskjedne innslag: «Tear It Up».

Amerikaneren Lambert mangler en hel del av Mercurys eksplisitt britiske, aristokratiske hovmod, men det blir et problem først i de mer kokette øyeblikkene, så som «Killer Queen». Han synger rent og kraftfullt, og føler seg helt hjemme i hardrockerne «Tie Your Mother Down» og «Fat Bottomed Girls. Likeså i funky «Another One Bites The Dust» – appropriasjon anno 1980 – og teatralt materiale som «The Show Must Go On».

Brian May synger «Love Of My Life» helt alene, ute på scenetungen, etter en greskklingende intro på den akustiske gitaren. Det er allsang, og May takker med et «beautiful!» som er plassert akkurat der Mercury pleide å plassere det. Freddie selv dukker opp på videoskjermen for å runde den av. Han har vært død i snart 27 år nå, men får likevel kveldens varmeste applaus. Han ville ha elsket det.

Helt fettfritt er showet ikke (det gir mening om å snakke om et «show» her, mer enn en konsert). Atskillige minutter kastes bort på tidkrevende publikumsfrierier (May med selfiestang, Lambert på en søt rosa sykkel i «Bicycle Race»), trommesoloer og liksom «atmosfæriske» gitar- og vokaldueller. Undertegnede hadde gladelig byttet bort i hvert fall halvparten av dette med én sang til.

George Michael fikk mye mer ut av den utmerkede gospelrockeren «Somebody To Love» enn det Lambert gjør, og Taylor kan ingenlunde erstatte David Bowie i den (også utmerkede) «Under Pressure».

Men man skal være bra sur for å mene at Queen med Adam Lambert ikke er mye bedre enn de hadde trengt å være.

«Mye vil ha mer», pleier å være omkvedet når gamle, steinrike rockere drar ut på tur igjen (og igjen), med eller uten sin fulle «klassiske besetning». Queen har forvaltet sitt pund bedre enn de aller fleste, med musikaler og filmer og samleplater og gudvethva.

Jeg mistenker at årsaken til at May og Taylor ikke gidder å sitte hjemme, men drar ut med det de har, er mer menneskelig og melankolsk. De trenger applausen og hengivenheten.

Det fikk de mye av i Telenor Arena. Ikke var det ufortjent heller.