Konsertanmeldelse Elton John: Heltent John – til slutt

Det tar bare to og en halv time å bli femti år yngre. I alle fall om man er Elton John.

5 av 6

Det sies at en begravelse i Bergen er festligere enn et bryllup i Oslo.

Sånn sett er det rimelig logisk at Elton John bisetter konsertkarrieren sin mellom de cirka syv fjell i vest. Midt mellom to store kinofilmer han på ulike måter er sentral i, den første om seg selv, den andre om noen løver.

Og altså i gang med en turne som angivelig skal ende alle turneer. Ved første møte kan det framstå som like greit.

Den aldrende sir’en formelig stabber seg inn på scenen. I en passe gullkantet blå dress med rosa tilbøyeligheter, gullsko og glitrende briller med gult glass leverer han et passe traust framført åpningssett. Det jobber seg gjennom «Bennie and the Jets» og en grei «All the Girls Love Alice». Før det etter hvert snirkler seg fram til en underlig svak «Tiny Dancer».

les også

Spiller Elton Johns elsker: – Ville gjøre det så følsomt og ærlig vi kunne

Det er ikke bare fordi hovedpersonen ikke lenger treffer de høyeste tonene, det har han uansett vært for gammel til noen år.
Det er mer som om han er bare… gammel.

Et sleivete angrep på en mann som nettopp rundet 72, som har levd et liv som skulle tilsi det dobbelte, og som i kveld nesten bare fremfører sanger han skrev da han var rundt 25, javisst. Likevel klarer ikke den første timen i dette settet å finne intensiteten som ligger i låtene.

PUBLIKUMSVINNER: Elton John på Koengen i Bergen. Foto: Hallgeir Vågenes, VG

Bandet, godt voksne folk som spiller godt voksen musikk godt, gjør absolutt det de skal. Til og med på en ekstremt romklangete «Rocket Man» som viser tendenser til noe. En energi som ikke tar seg opp før «Someone Saved My Life Tonight».

Det er første gangen man virkelig føler noe stå på spill.

At Elton kjenner på at det er de siste gangene han synger disse sangene. Et energinivå som fortsetter over i en lang og god «Levon». Der man plutselig skjønner hvorfor publikum står så stille.

De lytter.

Likevel skal det et klesskifte til (et mer sobert planteinspirert antrekk med knallgrønne briller med sort glass) og en frisk«Funeral for a Friend». Først da begynner man å merke at det fremdeles virkelig er glød i de stutte fingrene som pianokameraet fanger opp. Det burde vært for øvrig vært enda mer pianokamera. Virkelig fascinerende å observere gamle fingre komme til liv og formelig danse seg gjennom popblues og gammelrock.

For etter 150 minutter framstår mannen som eier pianofingrene mye mer levende, yngre og oppgiret enn den aldrende herren som startet showet.

Han vifter etter ekstra applaus. Han formelig danser på klaveret. Han forteller om sine 28 år i edruskapens tjeneste, og Aids-organisasjonen sin. Han takker publikum for å kjøpe musikk, kassetter, merch og konsertbilletter. Han takker bandet fordi de har spilt med ham i nesten femti år. Han takker til og med plateselskapet. Selv om det sannsynligvis burde vært dem som takket ham.

Og så – etter et tredje klesskift – kommer de store mobilvideoøyeblikkene i «Your Song» og «Goodbye Yellow Brick Road». Her klarer han til og med å gå opp i de store vokale strekkene, selv om han ikke våger seg på falsetten på sistnevnte.

Så før det heller være at han forlater scenen, like stabbende, gjennom veggen, i en slags spesialdesignet rulator. Sjelden har så gamle folk blitt så unge, så fort.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder