DYKTIG UNDERHOLDER: Ed Sheeran holdt en selvsikker konsert på Stavernfestivalen, ifølge VGs konsertanmelder. Foto:Johannes Andersen,

Konsertanmeldelse: Usjenerte Sheeran

Ed Sheerans (23) énmannsshow er en mesterklasse i
publikumsfrieri.

ARTIKKELEN ER OVER FEM ÅR GAMMEL
VG:s terninger viser 4 prikker

Ed Sheeran
Stavernfestivalen
Publikum: Ca. 7000
Aktuelt album: «x»

Unge Sheeran befinner seg i den helt andre enden av serviceinnstillingsskalaen enn fredagens store navn i Stavern, Bob Dylan.

Han sier det som det er umiddelbart etter åpningen med «I’m A Mess»: «I den neste halvannen timen er det min jobb å underholde dere. Jobben deres, er å bli underholdt».

Sheeran er på toppen av sin tidlige karriere akkurat nå, og besitter den typen showmanship man ikke kan kjøpe for penger, men som er et lykkelig resultat av naturlig talent, seriøs ambisjon og erfaring. Det er absolutt ingenting klønete ved ham på scenen. Han eier, som det heter på ungdomsk.

Han skiller seg ut fra mange av dagens britiske popstjerner ved at han ikke har gått på The BRIT School (som han disser i «You Need Me, I Don’t Need You»), og ved et ukonvensjonelt popstjerneytre.

Sheeran er rødhåret og ser ut som en snill hobbit. Han har «shinet» opp klesstilen en liten smule, fra tidligere tiders gatesanger/uteligger-look til dagens enkle, men ikke ufikse ruteskjorte (grønn) utenpå buksene (blå)-kombo. Det ser ut som han har klipt seg også.

Trikset hans på disse énmannskonsertene er å loope seg selv og spille akustisk gitar og synge over. Akkurat som Bernhoft. Han looper rytmen ved å dunke på gitarkroppen. Han tråkker på en pedal, og – voilá – han har et rytmespor. Han looper sin egen koring, gjerne flerstemt. Han looper gitarlinjer også. Iblant beatboxer han.

«Don’t» – som ganske sikkert handler om turnékompanjongen Taylor Swift, eller i alle fall spiller på at den handler om henne – introduserer rapperen Sheeran. «Be My Husband», en blues signert «Idol»/«X Factor»-generasjonens favorittdiva, Nina Simone («hun er så ekte!»), blir allsang-pimpet for alt den er verdt. Sheeran er selvsikker nok til å kreve vår deltagelse, og får igjen for det.

Den illustrerer også et problem ved showet. Artisten har en tendens til å uttvære materialet, spesielt det som byr på muligheter for publikumsdeltagelse. Av og til minner han mer om enn overivrig aerobicsinstruktør, enn den følsomme kunstneren han gjerne vil være.

Apropos det: Balladene hans, selve smøret på brødskiven, som «One», er gymnasiale. Hva verre er: Muligens kalkulert gymnasiale. Sheeran er på ingen måte uberørt av den føleriske tendensen som har lagt sin klamme hånd over så mye britisk pop og poprock i løpet av de siste årene. På dette feltet er han ikke mye bedre enn for eksempel James Blunt. Om enn langt mer sjarmerende.

«Take It Back» strekker Sheerans «skills» som rapper til bristepunktet, og er ellers en feiring av ham selv, full av «meg mot alle de som ikke digger meg»-retorikk. Ed bryr seg ikke om hva folk mener om ham, insisterer låten. Men den avslører egentlig at han bryr seg en hel masse. Sheeran vil ha respekt.

Den hysteriske enklaven med ungjenter helt foran scenen protester vilt når han synger linjen «I’m a singer that you’ll never want to see shirtless», og gir med det håp til bleke, rødhårede gutter verden over. Sheeran er i ferd med å få en voldsom appell blant jenter som er for smarte og voksne for Justin Bieber.

«Give Me Love» blir en drøy dose faux gospelsoul, og «Thinking Out Loud» gir oss den bevrende beileren Ed. Teksten føles som noe som kunne vært trykket på et masseprodusert postkort. Den Justin Timberlake-popfunky «Sing» er langt bedre, og som skapt for festival.

«You Need Me, I Don’t Need You» er mer selvskryt, og enda et tegn på at Sheeran nok er en hardere nøtt, og atskillig mer ambisiøs, enn han vil at vi skal tro.

Men det er ingen tvil: Vi ser en stjerne der oppe. En fyr som har noe på en scene å gjøre. Når han tar et bilde av publikum, for å «fange øyeblikket», føles det imidlertid som ett skritt over grensen til den utbrukt kleine.

Han beordrer alle, VIP-avdelingen inkludert, om å løfte lightere og telefoner i været under «The A Team». Under avsluttende «I See Fire» ser festivalområdet ut som en av de sommerlige stjernehimlene Sheeran er så glad i å synge om i balladene sine. Jeg ville jugd om jeg hadde sagt at det ikke var pent.

Sheeran er ingen stor komponist ennå. Det kan endre seg. Foreløpig er han en både interessant og drivende dyktig underholder. Det er ikke dårlig bare det.

MORTEN STÅLE NILSEN

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder