ÅRETS SPELLEMANN: Kygo - her under Bergenfest sist sommer - kronet i går et utrolig år med å bli kåret til Årets Spellemann. Denne prisen kunne like gjerne ha gått til Susanne Sundfør, mener VGs kommentator.

ÅRETS SPELLEMANN: Kygo - her under Bergenfest sist sommer - kronet i går et utrolig år med å bli kåret til Årets Spellemann. Denne prisen kunne like gjerne ha gått til Susanne Sundfør, mener VGs kommentator. Foto: Hallgeir Vågenes , VG

Spellemann-kommentar: Kommersens triumf

Kyrre Gørvell-Dahll – Kygo – er kanskje Årets Spellemann, men Susanne Sundfør er definitivt årets store artist.

ARTIKKELEN ER OVER TRE ÅR GAMMEL

La oss bli enige med en gang; Kygo har hatt et fantastisk år. Og det er fantastisk gøy å følge hans suksess utenlands som toppet seg med en milliard avspillinger på Spotify i desember og utsolgte arena-konserter i USA.

Hvorfor heier jeg da likevel på Susanne Sundfør?

Med tanke på tidligere kontroverser rundt kjønnsinndelingen av Spellemannprisen, er det fristende å mistenke Spellemannprisens styre, som kårer Årets Spellemann, for å unngå Sundfør til denne gjeveste prisen, all den tid den heter Årets SpelleMANN. Viktigere er det at denne prisen snart må speile det brede og svært sterke spekteret av kvinnelige artister her i landet. Av 32 vinnere av Årets Spellemann er kun tre kvinner; den siste gikk til Silje Nergaard i 2004.

LES OGSÅ: Kygo stjal showet hos Ellen

Og husk at Årets Spellemann går i så fall ikke til en kvinne fordi hun er kvinne, den går til en kvinne fordi hun fortjener den. Som Susanne Sundfør.

Den hemmelige juryordningen gir av og til noen rare utslag. Kygo tar kun én pris, foruten Årets Spellemann. Susanne Sundfør tar storeslem med tre priser (hun produserte faktisk førsteplata til årets popgruppe-vinnere i Bow To Each Other også!).

Men dét er altså ikke nok til å få det aller gjeveste trofeet.

SE HER! 68 musikkjournalister mente Susanne Sundfør ga ut 2015s beste plate

Jeg har også en mistanke om at Spellemannstyret blir litt blendet av medieomtalen av Kygo. For den er massiv – og ekstremt god reklame for en norsk platebransje som ikke har opplevd internasjonal braksuksess siden kassettens dager. Synd derfor at Susanne Sundførs suksess utaskjærs går under radaren; det er liksom ikke like spennende å gjengi hennes panegyriske anmeldelser av både plate og konserter i prestisjetung, internasjonal presse.

I en flyktig tid der kommersen regjerer er øyeblikket overlegent intellektet, Kygo kontra Sundfør. Men jeg tør påstå dette: Sundførs "Ten Love Songs" er et kunstverk i forhold til Kygos låter som foreløpig kun er skisser på en mulig vei til å bli et.

FORBIGÅTT?: Susanne Sundfør. Foto: Krister Sørbø , VG

Derimot representerer Kygo den nye fremtiden; nerdene som sitter på barnerommet og leker med dataprogrammer, selv om Kygo i tillegg har klassiske pianokunnskaper. Generasjon Kygo er symbolet på den digitale tidsalderen der veien til suksess er brolagt med antall streams. Susanne Sundfør representerer "gamle dager", den tradisjonelle artisten. Plateaktuelle Sivert Høyem pinpointet det i et nylig intervju; det er snart ingen som tar med seg gitar, bass og trommer ned i kjelleren for å øve lenger.

Men bør vi skue oss helt blind på at fasiten på suksess er antall millioner streams fremfør artistkvalitet?

Akkurat nå har Sivert Høyem helt rett. Det neste store er ikke et nytt Madrugada, det er artistproduserende ungfoler med programmeringskompetanse som Alan Walker, for å ta et bysbarn av Kygo som eksempel (han er også fra Fana). Walker har tross alt 60 millioner avspillinger på Spotify for sin eneste låt, og dét kun på knappe to måneder.

Han hentes nok frem av Spellemanns øverste laug neste år. For det er dette elektroniske dansemusikktoget som Spellemann nå har kjøpt sesongkort til. Og da blir – tro det eller ei – Susanne Sundfør for gammeldags.

STEIN ØSTBØ

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder