TOK GREP: Etter en tam Röyksopp-åpning tok Robyn grep på Øya i sitt solosett - og dro sine norske kolleger Svein Berge (t.v.) og Torbjørn Brundtland med seg i mål. Foto: JØRGEN BRAASTAD

TOK GREP: Etter en tam Röyksopp-åpning tok Robyn grep på Øya i sitt solosett - og dro sine norske kolleger Svein Berge (t.v.) og Torbjørn Brundtland med seg i mål. Foto: JØRGEN BRAASTAD Foto: ,

The girl > the robots: Konsertanmeldelse: Röyksopp og Robyn

Robyn redder kvelden

Röyksopp trenger Robyn mer enn hun trenger dem.

ARTIKKELEN ER OVER FEM ÅR GAMMEL

KONSERT: Röyksopp og Robyn

STED: Øyafestivalen, Oslo

PUBLIKUM: ca. 12.000

AKTUELT ALBUM: «Do It Again»

Siden «The Girl &The Robot» i 2009 har den elektriske kjemien mellom Röyksopp og Robyn vært et faktum. Og i skyggen av Nico & Vinz-suksessen har deres historiske albumplassering på den amerikanske billboarden med «Do It Again» blitt noe oversett. Men det er både Röyksopp og Robyns beste plassering over dammen. Norges beste noensinne. Derfor er det noe underlig at de gjør denne halvannen time lange konserten på Øyafestivalen hver for seg.

VG:s terninger viser 3 prikker

Norges mest renommerte designere av elektroniske lydlandskap har alltid vært gode på å oversette deres innadvendte låter til liveformatet uten å miste den beinharde elektroniske kjernen. Men det låter noe tamt i det de åpner med «The Drug». Heller ikke Berges kommunikasjon med publikum under «Remind Me» eller «Happy Up Here», sentrert rundt Parliaments «Do That Stuff» vekker noen ekstreme følelser.

Det lover bedre når Susanne Sundfør vandrer opp på scenen, men på grunn av en massiv lydglipp er hun stum gjennom store deler av første låt. Vokalen slipper ikke gjennom, og det føles som en total sløsing med Sundførs tilstedeværelse.

Glippen viderefører den bitre smaken over til «What Else Is There», Röyksopps mest episke kort i setlisten. Hun gjør bare et greit substitutt for Karin Dreijer Andersson. Og fraserer litt mer.

«Running To The Sea» derimot, åpner med prakt. Her treffer den nifse og nydelige vokalen ryggraden, men instrumenterngen ligger for langt bak under støyteppene og vokalen. Og etterhvert tror jeg dette er det dårligste jeg har hørt Sundfør synge. «Poor Leno» avslutter settet helt streit.

SLET ALENE: Röyksopp. Foto: NTB SCANPIX Foto: ,

VG:s terninger viser 5 prikker

I det Robyn kommer ut i et antrekk mer egnet til et «bad taste»-party, virker hun ikke som den umiddelbare redningen. Håkkisveis, truseshorts og knehøye støvler. Men fra første smell av «Be Mine» ser kvelden ut til å bli reddet av denne sjarmbomben av en liveartist. Selv om lyden er litt grøtete.

Hun twerker til «Love Is Free», herlig house-hekling saksofonisten spiller fletta av, og lyden blir helt nydelig under «Set Me Free». Har de byttet lydpersonell etter at Röyksopp gikk av?

Det er en klar divisjonsforskjell mellom Röyksopps småtamme, åttelåters innledning og Robyns totale ballegrep på Amfiet, når hun drar i gang «Indestructable» og «Dancing On My Own», og lander elegant med den enestående «With Every Heartbeat».

KVELDENS STJERNE: Robyn. Foto: NTB SCANPIX Foto: ,

VG:s terninger viser 5 prikker

Så er det klart for felles-settet. Små, melodiøse Tesla-lyn slår ut av høyttalerne. Praktfull og cerebral synth-tekstur som rett ut av Daft Punks «TRON»-dager. Dette er lyden jeg har ventet på fra Röyksopp. Det låter beinhardt gjennom «Sayit», smått episk under «The Girl & The Robot», filmatisk og frysningsfremkallende under «Monument» og blir ren housefest under «Inside The Idle Hour Club».

Hvorfor de ikke dyrket denne synergien gjennom hele konserten, er for meg et lite mysterium. Talentet som sitter mellom disse tre manifesterer seg kun under konsertens siste fjerdedel, og jeg sitter litt med følelsen av at vi ble snytt for en Robyn-versjon av «What Else Is There» og en Röyksopp-glasert «Be Mine».

Uansett: Takk til söta syrran.

SANDEEP SINGH

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder