BALANSEKUNST: Lars Vaular balanserer både ordene og seg selv enda bedre enn før på sitt nye album. Foto: Sara Angelica Spillibf/SONY

Albumanmeldelse Lars Vaular «Flere steder alltid»: Tøffelhelt om natten, tøffelhelt om dagen

Det ordner seg, kanskje, for alenepappa.

ALBUM: HIPHOP
Lars Vaular
«Flere steder alltid»
(NMV/Sony)

VG:s terninger viser 5 prikker

Lars Vaular ga ikke ut musikk i 2018.

Ikke noe som helst. Det som tegnet til å bli det store året med blant annet en storstilt Spektrum-konsert ble i stedet et helt stille år på det profesjonelle planet for eksilbergenseren.

Sammen med utgivelsen av singelen «Kroppspråk» i mai kom forklaringen: Han var gått gjennom et samlivsbrudd.

Og så snakket han ikke mer om det.

Musikkvideoene som er sluppet i forkant av viser det samme. En ensom Vaular. Som, selv når han har venner på besøk og blant annet imponerer med kokekompetanse, er reservert tilbaketrukket bak et tildekket fornøyd smil.

«Flere steder alltid» er bergenserens sjette album, etter eksperimentering med formater i 2015 og 2017. Det føles også som hans mest personlige. Selv om låtene her mestrer å være personlige uten å bli private. En balansegang som gjør at Vaular oppleves oppriktig og ærlig emosjonell.

Ikke tåreperse-ynkende som Unge Ferrari, eller slektsgranskende som Arif på sitt neste like nye album. Men nært og inderlig, for eksempel når han i starten snakker (for det er dét han gjør) om at «tårene trengte ammeinnlegg». Eller forteller om hjertet som er tungt trafikkert i «Våken».

«Flere steder alltid» er fortellingen om den ufrivillige veien ut av et forhold, og tilbake til verden. Et skilsmissealbum tonesatt til modernisert deep house, i skjæringspunktet mellom Marshall Jefferson og Larry Heard. Der produksjonen turnerer seg selv og blir seig og nydelig soul mot slutten.

Sporene glir over i hverandre, både i beats og tekst, slik at man ikke helt klarer å gripe enkeltbiter. Som Karpe, som ga ut et rap-hørespill tidligere i år, er dette en slags rap-poesisamling. Satt sammen i en imponerende og stødig helhet.

Hovedsaklig produsert av Frode Kvinge Flatland, elegant sydd sammen rundt produksjoner fra Thomas Eriksen, Zachary Whitman, Store P og Røyksopp. Man må også nevne bergenske Kamara, som bidrar i bakgrunnen flere steder før hun virkelig får skinne på «Gospel».

Tekstene er blant av de sterkeste og mest helhetlige Vaular har skrevet. På ingen måte brolagt med gode intensjoner i en helsikkes fart (for å parafrasere et av de senere sporene.) Gjennomtenkte, gjennomarbeidete og dypt personlige. Om det er barndomsminner med en hund som trigger overlevelsesinnstinktet, eller når han synger med den stemmen han har, og danser som han er gal.

«Flere steder alltid» er selvutleverende uten å være detaljert. Personlig uten å bli privat. Det virker som om han bygger seg selv opp igjen bit for bit, og prøver å finne svaret på det store spørsmålet: Kan et menneske som er fullstendig knust, noensinne bli helt igjen?

Lars Vaular klarer det i alle fall. I samtlige forståelser av ordet.
BESTE LÅT: «KROPPSSPRÅK» (Som du kan se fra VG-lista her:)

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder