LEGENDE: Bob Dylan (78) underholdt bergenserne fredag kveld. Konserten hadde fotoforbud, og dette bildet er hentet fra han opptrådte på «The Late Show with David Letterman» i 2015. Foto: CBS Photo Archive / CBS

Konsertanmeldelse Bob Dylan i Bergen: Dylan på svai

Skranglete nobelprisvinner (78) lander på ubegripelig vis på beina.

KONSERT

Bob Dylan «Never Ending Tour»
Bergenhus festning, Koengen
Publikum: 11.000

VG:s terninger viser 4 prikker

Å mene noe om Bob Dylan live er det samme som å mene noe om været. Det blir det blir. Legenden, som nylig rundet 78, har ikke vært i Bergen siden han var 70. Da klarte han å stoppe både vær og vind, og få et ufyselig, hufseregn til å gi seg rett før konsertstart. Sannelig klarer han ikke det samme denne gangen også.

Men mer om været på Vestlandet senere.

Bob Dylan anno 2019 tolker seg selv enda mer gjennom sitt eget indre bilde og filtrerer musikken gjennom hint av andres låter. Å si han holder seg bra, har ingenting med noen normal forståelse av ordet. Han kvekker kraftigere og klarere enn på lenge. Låtene fremfører han derimot som et rustent, knirkemaskineri som trenger nesten en time oppvarming. Kanskje ikke så merkelig siden han har latt det gå nesten to måneder siden sist opptreden.

les også

Draumkvedet om Dylan

Konsert nummer 3012 på «Never Ending Tour» begynner i alle fall overraskende skranglete og lydmessig fryktelig. Gjennom «Things Have Changed» (fast åpningslåt på rundt regnet syvende året) og «It Ain’t Me Babe» harker og gurgler han seg gjennom teksten bak flygelet. Bandet er taktfast, rytmisk og frempå. Det tar seg litt opp rundt en mumlehviskevariant av «Simple Twist of Fate». En fin sak som er forandret så mye Dylan-laboratoriet at om noen andre sunget slik, hadde man flagget parodi.

Det er slik hele denne årets lyseste kveld skal vise seg å være. Eksperimentell, utfordrende og full av nye låter. Altså Dylans egne nytolkninger av seg selv. Verst når han snøvler og kaster ut gutturale lyder og stavelser som en eller annen gang var ord i en tekst. Best når han fraserer på sitt nydeligste og omformer låtene så ugjenkjennelig at man begynner å klø seg i hodet, selv med settliste tilgjengelig.

Det inkluderer en Link Wray-variant av «Cry a While» og en sakte surfpoptilnærming til «Honest With me». «Like a Rolling Stone» er derimot fullstendig omformatert til en slags senåttitallspoplåt, med oppstemt harmonirekke på refrenget som om det var introen til en TV-serie. Veldig gøy.

les også

Bob Dylan lager whiskey

«Nyere» låter som «Love Sick» (1997) har ikke vandret like langt. Som i at den fremdeles ikke har rotet seg helt bort i refrenget. Mens verset virker å være på god reise mot noe helt annet. Det samme er Dylan selv, der han nesten gjennom hele konserten sitter og står bak flygelet. Rett før «Make You Feel My Love» tar han en liten parade bort til bassist Tony Garnier og gitarist Charlie Sexton. Deretter blir han pal ved tangentene til avrundende «Gotta Serve Somebody». Da snoker han seg elegant fram med mikrofonen, og Bono-poserer med bred benføring. Før han gjør «Blowin’ in the Wind» nydelig søt og optimistisk nostalgisk i jovial 6/8-takt, som ekstranummer, og «It takes a lot to laugh, it takes a train to cry» som noe langdryg avslutningsblues. Et lett hips på hoftene, et bukk med bandet. Og ikke et ord.

Og så begynner det sannelig å regne. Selvfølgelig hardt.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder