DRAGEKRIGERNE: Av alle merkelige ting Kanye West har gjort er omfavnelsen av Trump høyt oppe på listen.
DRAGEKRIGERNE: Av alle merkelige ting Kanye West har gjort er omfavnelsen av Trump høyt oppe på listen. Foto: Seth Wenig / TT NYHETSBYRÅN

Musikkanmeldelse: Kanye West – Bipolarhelten

MUSIKK

Jeg hater Kanye West, han er fantastisk.

Publisert:

ALBUM: HIP HOP
Kanye West
«ye»
(Def Jam/Universal)

«It's been a shaky ass year» sier Kanye litt over midtveis på sitt åttende album. Enkelte vil si at det har vært ille nok bare de siste ukene.

Verdens nest største twittertroll er mer eller mindre like plutselig tilbake som på «The Life of Pablo» (2016). Denne gangen uten at man må bestille Tidal-abonnement.

Denne korte utgivelsen på knappe 23 minutter (for øvrig to minutter lenger enn Pusha T sitt Kayneproduserte «Daytona») virker først og fremst som en real opprenskning. Etter de – til og med til Kanye å være – uvanlig merkelige singlene og rantene fra månedsskiftet.

Forklaringen kommer egentlig allerede i åpningen. En Kanye i speilet-sak, der stemmen pitches ned og opp litt etter tilfeldighetsprinsippet, i full debatt med seg selv. Som handler om hvor mye han både hater og elsker seg selv. Fullt med varmende soulsamples og en virkelig sterkt formidlet tekst.

Resten av albumet bekrefter den spaltede følelsen: Dette er en oppstemt og kanskje ikke nødvendigvis lykkelig Kanye, men en Kanye fylt med håp. Ved spor fire, «Wouldn’t Leave», er det dessuten åpenbart at «ye» er en av hans klareste og peneste utgivelser på veldig lenge. Fra kontrollert og nedpå, til melodisk og harmonisk i full bredde når det er nødvendig. Det er det ofte.

Tekstene er oppsummeringer av året som gikk, også hendelser de siste ukene. Selvsagt er både metoo, Stormy Daniels og «Slavery a choice» med. Det er spark til Drake – som om det var en bestilt oppfølger til den allerede legendariske Pusha T-beefen fra i går. Fullt av geniale og idiotiske linjer vi kan bruke det neste ukene på analysere i fillebiter. Med formuleringer som man kan humre og himle av enda lenger.

Produksjonen ser tilbake til tiden rundt «College Dropout» (2004) og «Graduation» (2007). Der aggresjonen fra mer hissige og breiale «Yeezus» (2013) spres utover. Om det er for å kompensere for den ganske variable radiosuksessen «Pablo» hadde, eller om det bare er fordi det føltes riktig akkurat nå; se dét er ikke så viktig.

Heller ikke hva man mener om de sinnssyke sprettballmeningene, Trump-omfavnelsen og alt det andre ståket som han klarer å lage rundt seg selv og familien sin. «ye» begynner flott og slutter brått.

Albumet er forresten bare starten på en veritabel Kanye-måned, der hver fredag framover har annonserte utgivelser som den hyperaktive mannen til Kim Kardashian har produsentfingrene i.

For som det iPhone-hjemmelagede, rettskrivingsutfordrete coveret sier: «I hate being Bi-polar its awesome».

BESTE LÅT: «I Thought About Killing You»

Her kan du lese mer om