Sjanseløs

Konsertanmeldelse: Morten Harket

Jeg har aldri sett – eller hørt! – et så uoppmerksomt
publikum som det som ignorerte Morten Harket på Stavernfestivalen.

Morten Harket
Stavernfestivalen
Publikum: Ca. 3500
Aktuelt album: «Brother»

Menneskene her vil ikke la denne hersens konserten ødelegge den fabelaktige norske sommerkvelden.

Undertegnede står noen korte meter fra scenekanten, og hører knapt noe som helst av musikken som spilles.

Og når den sjenert keitete popstjernen – Norges største gjennom tidene, får jeg minne om – prøver å snakke til oss mellom låtene? Glem det. Umulig å få med seg.

Greit. Det hjelper ikke at Harkets nye album, «Brother», er ganske så gørr. Selfie-kidsa som står foran her kan ikke forventes å gå av skaftet av denne daterte softpopen.

Men også klyngene av voksne ­– middelaldrende menn og kvinner som vokste opp med Harket-postere på barneromsveggene – skravler noe infernalsk. En liten pike som sitter på skuldrene til pappa følger interessert med. Dett er stort sett dett.

Jeg får vondt av ham. Opplevelsen kan sammenlignes med å være på en syklubb, der noen har satt på en Morten Harket-CD på lavt volum, langt der borte i et hjørne.

Gamle «Spanish Steps» illustrerer Harkets musikalske problemer. Alle de nye sangene, og han spiller mange, sitter fast i en type sofistikert, mjuk 1990-tallsflinkispop som vel aldri har hatt dårligere kår enn akkurat nå. Det er praktisk talt ingen forskjell på ballade- og popmaterialet. Alt er like farge- og temperturløst.

Unntaket er en sang som ikke kom med på det nye albumet. Jeg tror Harket introduserer den som «Did I Leave You Behind» – men hvem kan si sikkert? I alle fall: Den er fin og a-ha episk, den minner sakralt om jul, og ville ha løftet artistens siste album. Mye mer enn den ultradvaske funken i «Send Me An Angel», for eksempel.

Men han ser godt ut da! Trent overkropp under trang koksblå T-skjorte. Når han tar på seg ordentlige briller, får han «looken» til en usedvanlig hott universitetsprofessor.

Han vet ikke helt hva han skal gjøre der oppe, spesielt ikke når han lar den akustiske gitaren stå. Han drikker vann, peker på gitaristen når denne skal spille solo og fikler med vokalmonitoren i høyre øre. Han synger godt, om enn lidenskapsløst. Jeg klandrer ham ikke for det siste. Han er sjanseløs. Han kunne ha spilt verdens beste konsert her nå, og ingen ville ha fått det med seg.

Popstjernen tok det med smil og verdighet. Det hadde han ikke trengt å gjøre. Vi i publikummet hans var nemlig uhøflige. Uoppdragne.

MORTEN STÅLE NILSEN