«FARVEL»-KONSERT: a-ha på scenen i Oslo Spektrum 2010. Fra venstre: Magne Furuholmen, Morten Harket og Paul Waaktaar-Savoy. Foto: NTB SCANPIX

«FARVEL»-KONSERT: a-ha på scenen i Oslo Spektrum 2010. Fra venstre: Magne Furuholmen, Morten Harket og Paul Waaktaar-Savoy. Foto: NTB SCANPIX Foto: ,

Kommentar: a-ha: Et «brand», ikke et band

Etter de mange avskjedsintervjuene i 2010 vil det nå for alltid være en hul klang i alt a-ha sier om bandets fremtid.

ARTIKKELEN ER OVER FIRE ÅR GAMMEL

I dag samlet pressen seg i Berlin, for å høre a-ha utrede hva deres kommende comeback har å by på.

Og ja, det handler om salg av musikk, konsertbilletter og effekter – slik det gjorde i forrige runde.

Den runden er ikke så lenge siden. I 2009 og 2010 reiste a-ha verden rundt på «avskjedsturné», og pøste ut produkter på markedet – deluxeutgaver her, oppdatert biografi der, siste gang de skulle ditt, siste gang de skulle datt.

«Avskjedsrunden» er selvsagt et av de eldste, mest velbrukte knepene i showbiz. Og vi i pressen kan godt ta selvkritikk for ofte å formidle nyheter om avskjedsrunder som sannheter, i stedet som påstander fra artistene.

Det er bare litt over fire år siden a-ha gikk triumferende og farvelvinkende av scenen i Oslo Spektrum. For såpass gamle og etablerte artister som dem er fire år et ganske vanlig intervall mellom to albumutgivelser.

Se for eksempel på … tja, a-ha? Deres to siste plater kom ut i 2005 og 2009.

Hvorfor gjør de comeback nå? Det hadde de mange (og lange) svar på. «Bra for butikken» var ikke et av dem, selv om det er tilfelle – de har undertegnet en «forpliktende toårskontrakt»; noe som understreker at a-ha ikke lenger er et band, men et forretningsforetak.

De er nå Norges eget Rolling Stones – slik nevnte britiske gruppe har fremstått siden slutten av åttitallet: Et gildt salgbart varemerke som skjøttes med omhu, og hentes frem med passe lange mellomrom, når medlemmenes representanter har kommet til enighet rundt et møtebord.

Som i Stones' tilfelle har det lenge vært opplest og vedtatt at a-ha-karene jobber sammen fordi de må; summen av de tre er mye større enn hva de enkelte bestanddelene skulle tilsi, basert på hva de får til hver for seg.

GIR SEG IKKE: Rolling Stones, her på Telenor Arena i Bærum 2014. Fra venstre: Ron Wood, Mick Jagger og Keith Richards. Foto: TROND SOLBERG Foto: ,

Jeg vil tro at Morten Harket savnet a-ha da han ikke greide å fylle Sentrum Scene på sin siste turné som soloartist.

Jeg mistenker at Paul Waaktaar-Savoys bandprosjekt Weathervane, som varte i én singel, ikke ga ham kicket det gir ham å høre Harket formidle sangene hans.

Multikunstner Magne Furuholmen ser ut til å være den som trives best utenfor a-ha. Samtidig nekter han å la Morten «Mick» Harket og Paul «Keith» Waaktaar-Savoy sette i gang hjulene uten hans tilstedeværelse.

Er det en skandale, eventuelt det mindre dramatiske «et problem», at a-ha gjør comeback? Og at de gjør det allerede nå?

GA SEG: ABBA, her i New York 1979. Fra venstre: Anni-Frid Lyngstad, Agnetha Fältskog, Benny Andersson og Björn Ulvaeus. Foto: AP Foto: ,

For min del kan jeg ikke si at det føles sånn. De har gjort det før, rundt årtusenskiftet, og i vår tid er vi vant til at aldrende legender tar nye ekstrarunder.

Noen av dem fordi de er griske, noen fordi de fortsatt føler at de har noe å by på, andre igjen fordi de ikke har noe bedre å ta seg til.

Så lenge a-ha gir sitt beste, fra scene så vel som på plate, kommer både band, fans og et hav av ledd derimellom godt ut av det.

Men jeg vil minne om at Furuholmen i 2009 påstod overfor VG at det var større sjanse for at ABBA ble gjenforent, enn at a-ha skulle komme sammen igjen.

Og det er en grunn til at vi husker ABBA som en ren, ubesudlet og unik suksesshistorie.

THOMAS TALSETH

Mer om

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder