TENÅRINGSIDOL: Kanadiske Justin Bieber (25) opptrådte i Telenor Arena i 2016 – ett av flere norgesbesøk. Foto: Mattis Sandblad

Plateanmeldelse: Justin Bieber – «Changes»: Søvngjengersoul

Selv på sitt beste er Justin Bieber bare måtelig engasjerende.

ALBUM: POP

Justin Bieber – «Changes»

(Def Jam/Universal)

VG:s terninger viser 3 prikker

I 2015 ble det meste Justin Bieber tok i til gull. «Where Are Ü Now», «What Do You Mean» og «Sorry» står fortsatt igjen som en nesten magisk hitrekke, der pop, r&b, rap og «tropisk» estetikk gikk opp i en høyere, nesten vektløs enhet.

Året etter bidro han på Post Malones uimotståelige «Deja Vu». Forventninger om enda større triumfer ble med ett uunngåelige.

Det har imidlertid rent store mengder snørr gjennom barten til vår mann gjennom disse årene. Og på «Changes», det kanadiske eks-tenåringsidolets femte studioalbum, tyder mye på at luften for alvor har forlatt den kreative ballongen.

Albumet lener seg rent tematisk blytungt på kjæresteidyll. Men entusiasmen som måtte finnes i forholdet har i liten grad latt seg oversette til engasjerende kunst, og Biebs høres mest av alt ut som en lat huskatt som maler seg gjennom disse 17 sporene.

Isolert sett er det få direkte dårlige låter her, selv om ultradorske, infantile «Yummy» og klengete «E.T.A.» stikker seg ut som kandidater. Problemet er at selv de beste låtene – som «Habitual» og tittelsporet – mangler energi og mening. De surrer greit i bakgrunnen, men nærlytting avslører fraværet av noe mer.

Enhver tosk er jo nødt til å skjønne at det ikke kan ha vært lett å være Bieber, som nå har tilbrakt omtrent halve livet sitt i offentligheten. Men det fritar ikke fyren fra det eneste ansvaret han har: Å lage god musikk. Verden følger nøye med.

BESTE LÅT: «Habitual»

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder